THTR-nyhetsbrevene fra 2009

***

***

THTR-nyhetsbrev nr. 129, desember 2009

Innhold:

Etter Theo Hengesbachs død

Duisburg, Mühlheim, Essen - atomindustrien i Ruhr-området ønsker å få søppel i Münsterland til å forsvinne.

THTR-motstandsutstillinger som en del av den europeiske kulturhovedstaden RUHR.2010 er ekstremt aktuelle!

Etter Theo Hengesbachs død

Theo Hengesbach døde 15. november 2009 i en alder av 55 år etter en lang periode med kreft. Han var en av medstifterne av innbyggerinitiativene mot atomkraftverk i regionene Hamm og Dortmund og formet dem betydelig i mange år gjennom sitt kloke, vennlige og vedvarende eksempel. Han introduserte oss for håndteringen av ikke-voldelige handlinger og sivil ulydighet.

I Dortmund gikk han helt nye veier i samfunnsarbeidet. Som sosialarbeider i Kreuzviertel aksjonerte han for rettighetene til eldre mennesker og påvirket i flere tiår statlig og føderal politikk innen arbeidsområdet for eldre. I 2000 ble Theo utnevnt til den regionale seniorkonferansen av det ansvarlige NRW-departementet. Han mottok en rekke priser for sitt engasjement. Målet hans var ikke nedlatende omsorg, men et selvstendig liv i alderdommen og mer deltakelse av eldre mennesker på alle nivåer. En viktig inspirasjonskilde for ham var livet og arbeidet til Mahatma Gandhi. Han formidlet sin kunnskap til oss – ikke med misjonæriver, men som et uselvisk tilbud som vi med glede tok imot.

Det startet med en personlig annonse i nummer 17 av magasinet "Graswurzelrevolution" i 1975 for å finne støttespillere mot atomkraftverk. Theo Hengesbach og deler av Nonvolent Action Arnsberg forberedte seg på å flytte til Dortmund for å studere. De tok for seg farene ved atomkraftverk og flyttet beleilig rett til «løvens hule». Dortmund var sete for United Electricity Works, som var ansvarlig for byggingen av Thorium High Temperature Reactor (THTR) i Hamm. Grasrotrevolusjonen ble lest i hammergruppen til German Peace Society-United War Service Opponents (DFG-VK) og veldig snart ble det en intensiv personlig meningsutveksling.

Noen uker senere, før innbyggerinitiativet for miljøvern egentlig ble stiftet, gikk vi gjennom Hammer sentrum med fem personer og en fire meter høy skjelettramme, plakater og løpesedler. Jeg fikk utdelt et kamera og tok bilder fordi det ikke var noen fotograf eller journalist å finne lørdag morgen. To dager senere hadde nesten hele pressen i Ruhr-området overskriften "For første gang gateprotest mot Uentrop kjernekraftverk".

Fra nå av gikk alt veldig raskt. Innbyggerinitiativ var et nytt fenomen den gang som vi visste lite om. Nye strukturer måtte settes opp og nye handlingsformer prøves ut. Theo hadde ikke bare med seg papirene og brosjyrene fra de baden-alsiske borgergruppene i kofferten, som lå et eller to år foran oss. Men også bøker av Gandhi, Tolstoj og Kropotkins «Gjensidig hjelp». Sistnevnte tittel indikerte allerede den gang at han ikke ville stoppe ved abstrakte oppfordringer, men at praksisorientert samfunnsarbeid ville fylle hans fremtidige liv.

Theo forberedte seg omhyggelig sammen med oss ​​for vår første okkupasjon i 1976. Ved siden av det dyre atompropagandasenteret til VEW i Uentrop satte vi ikke bare opp informasjonsteltet vårt etter at piggtrådgjerdet var overvunnet. I stedet kom det et eget forberedelsesark for hver av de over hundre «husokkuperne» med anbefalinger til handling: Vær alltid åpen for en vennlig samtale – og stå fast. Et ark til politiet: Vi er ikke-voldelige og ønsker å beskytte deg mot radioaktivitet også. I tillegg et ekstra ark til journalistene der bakgrunnen for aksjonen ble forklart. Og for de nysgjerrige tilskuerne var det en pølsegrill ved siden av informasjonsteltet (kjære vegetarianere, vi ber om overbærenhet ...).

Han viste oss hvordan man kan uttrykke seg i pressemeldinger og samtaler på en slik måte at de fleste kunne forstå og forstå hva vi handlet om. Tålmodig forklarende, høflig, men også ettertrykkelig og bestemt. Å gjøre det samme var ikke alltid lett, det var ofte utmattende. I de påfølgende årene prøvde mange andre politiske grupper og partier å adjungere oss som et borgerinitiativ eller å påtvinge oss visse (pseudo-) militante handlinger eller en verbalt radikal språkstil.

Theo på sin side var en helt annen person. Han var behagelig reservert og hensynsfull. Sammen med ham så mange av oss kritisk på «den uhemmede gleden ved spennende aktivitet» (Gandhi) og prøvde å holde hodet klart i møte med Brokdorf-hypen som var utbredt på den tiden. Hva var poenget da titusenvis av mennesker kjørte hundrevis av kilometer i noen timer til de påståtte krystalliseringspunktene til den antikjernefysiske motstanden, men foran sin egen inngangsdør de ikke beveget seg eller endret noe?

Da, ti år senere, i 1986, den store hendelsen i THTR bekymret befolkningen i regionen, insisterte «bøndene og forbrukerne mot atomkraft» på deres rett til å motstå blokader og okkupasjoner på en ikke-voldelig måte, akkurat som de selv ønsket - og hadde suksess med det etter tre år. For noen andre i anti-atombevegelsen var vår "borgerorienterte" oppførsel for kjedelig, ikke revolusjonerende og spektakulær nok. Når vi måtte lytte til disse bitre anklagene om og om igjen, tenkte jeg ofte tilbake på de første årene, da Theo tålte lignende tilskrivelser med ro og visshet om at flere tiår senere, basert på fakta, vil historien avsi en objektiv dom.

Theo sendte oss hundrevis (!) av brev med avisutklipp, oppmuntringer, forslag og strategiforslag i Hamm – det fantes verken internett eller postkasse på 70- og 80-tallet. I "Info for ikke-voldelige arrangører", det mer interne magasinet til grasrotrevolusjonærene, analyserte han utviklingen av motstand mot THTR i en serie artikler over 19 utgaver. Fagartikler i «Ikkevoldelig handling» fra Forsoningsforbundet ble lagt til. Selv om gjerdekjemperne så foraktfullt ned på det lite iøynefallende lille ikke-voldelige BI i Hamm – evaluerte fredsforskere og bevegelsesarbeidere våre erfaringer og eksperimenter ved hjelp av Theos kritiske solidaritetsrapporter med stor interesse.

Theo skrev om sine opplevelser i Hamm og Dortmund i magasinene "Nonviolent Action" (Association of Reconciliations) og "Umweltmagazin" (Federal Association of Citizens' Initiatives Environmental Protection). Med sin 77 sider lange brosjyre «Sivil ulydighet og demokrati» i 1979 grep han inn i diskusjonen om motstandsformer. Den 56 sider lange publikasjonen «Electricity Money Refusal», som ble utgitt sammen med Michael Schweizer, formet en hel generasjon ikke-voldelige aktivister. Med denne gjennomtenkte, medierike ulydighetshandlingen ble atomindustrien satt under massivt press i dusinvis av byer (se neste artikkel).

Da den internasjonale urankongressen fant sted i Dortmund i 2007, var Theo innom for å se oss igjen og for å ta del i en mektig bevegelse som han var med på å sette i gang for 34 år siden. Det er utrolig trist at han ikke vil kunne se de neste tiårene.

Ytterligere nekrologer for Theo Hengesbach er i Grassroots Revolution nr. 345 (januar 2010) og under www.kreuzviertel-verein.de å finne.

Boikott av strømbetalinger: med tålmodighet og spytt ...

I mai 1978 bestemte den ikke-voldelige kampanjen for miljøvern seg for å begynne å organisere strømpengeavslaget. Det var mange grunner til dette, da VEW hadde totalt fire atomkraftverk i drift, bygging eller planlegging på to lokasjoner. I tillegg er VEW medlem av German Society for the Reprocessing of Nuclear Fuels, som er ansvarlig for byggingen av mellomlagringsanlegget for atomavfall i Ahaus og reprosesseringsanlegget i Gorleben.

I rundt et halvt år var det organisering, materiell ble utviklet, løpesedler ble delt ut, grupper og enkeltpersoner ble adressert. På den første generalforsamlingen 1. desember 1978 ble det bestemt at de 100 husstandene til nå skulle starte med 1979 % avslaget i 10. Før det ønsket deltakerne å skrive begrunnelser for boikotten sin og overlevere disse brevene til VEW på en førjulshappening.

Julegave til VEW

Det var tre dager før julaften da en liten demonstrasjonsprosesjon, rundt 30 personer, tok veien til VEW-hovedkvarteret.

Mens det fortsatt var nye skrevne tekster om atomenergi og nektet å betale strøm som ble spilt til melodiene til gamle julesanger, ble en julenisse sett sykle på en sykkel, som umiddelbart henvendte seg til demonstrantene. Er ikke dette VEW? Ja! Han var her for første gang og måtte se i sin gyldne bok for å se hvilke gode gjerninger VEW hadde gjort det siste året. Men hva var det? Det var ingen gode gjerninger registrert i den gyldne bok! På den annen side ble listen over ugjerninger i svarteboken desto lengre; nektet å betale strøm så ut til å være nødvendig som en liten hjelp for å bli bedre, og mens sangene fortsatt ble sunget ute, brakte en delegasjon fra VEW brevene nevnt ovenfor. VEW-representantene som tok imot oss var ikke spesielt vennlige, men uten videre kvitterte de skikkelig for mottak av juleposten. Om kvelden og dagen etter var gleden stor: fjernsynet brakte en meget god reportasje om aksjonen og bakgrunnen, regionpressen rapporterte velvillig, noen ganger meget omfattende i den overregionale delen, slik at denne aksjonen var blant de beste innen pressevilkår, hva som har foregått i miljøvernområdet i Dortmund de siste årene.

Allerede på den første generalforsamlingen ble det besluttet å gjennomføre en felles innskuddsaksjon 1. februar 1979 for å tydelig vise begynnelsen på aksjonen i Dortmund. I motsetning til julekampanjen annonserte vi ikke denne gangen at vi kommer til VEW.

Innskuddskampanje

Vi samlet oss litt før middag, igjen med rundt 30-40 personer, foran VEW kundesenter i sentrum, pyntet med bannere og smørbrød. Men da de villige til å betale elektrisitetsvegringer ønsket å betale inn sine 90%, ble dørene til VEW låst. Usikre portører og VEW-ansatte gjorde det klart for oss at vi ikke ville slippe inn. Selv et forsøk på å kommunisere ved hjelp av en megafon gjennom glassdøren ble bryskt avvist. Vårt tilbud om at deltakerne går inn i bygget hver for seg og ikke sammen ble heller ikke akseptert. Så vi hadde ikke noe annet valg enn å kjøre et internt underholdningsprogram og snakke med forbipasserende og andre VEW-kunder som fant veien inn bakdøren til VEW-bygget.

Situasjonen endret seg først da en politibil ringt av VEW ankom. Vi så offiserene snakke med VEW-ansatte, så kom de til oss, klaget bare over at trompeten ble blåst av en demonstrant (brudd på Immissionsschutzgesetz), og plutselig åpnet Sesam. De som nektet å betale strøm fikk komme inn individuelt og betale sine 90%. Westfälische Rundschau rapporterte ganske riktig: "VEW stengte kassahallen for de som nektet å betale strøm: først etter politiinngrep fikk alle betale inn individuelt."
Årsaken til VEWs hjerteskifte var trolig at de ikke var akseptert. Det ville ha betydd at vi ikke ville ha vært forpliktet til å gjøre et nytt forsøk på å betale pengene, snarere ville VEW ha måttet hente de tilbudte 90% fra hver husholdning. Dette sparte dem for hjemmebesøk, men måtte akseptere ulempen med å åpne kassen en time lenger enn vanlig på grunn av forsinkelsen. Portøren av VEW innrømmet da overfor oss at hele saken kunne vært mindre spennende hvis vi hadde blitt sluppet inn umiddelbart. Oppførselen til VEW hadde imidlertid en positiv effekt på oss, både når det gjelder pressen og når det gjelder å henvende seg til forbipasserende. Dynamisk av ikke-voldelige handlinger: undertrykkelse slår tilbake på de som praktiserer det.

Hverdagsstrobe

I tillegg til disse spektakulære aksjonene, gjøres det selvfølgelig mye detaljarbeid her. Dette gjelder fremfor alt rekruttering av deltakere, der vi setter mer pris på personlige diskusjoner med enkeltpersoner og grupper enn på høytrykk av brosjyrer. For å holde sammen på deltakerne og for å utvikle felles arbeid var det en fest og opprettelse av arbeidsgrupper, som skulle bidra til å få mest mulig ut av prosesser gjennom saklig fundert argumentasjon. I mellomtiden nyter også organisasjonsgruppen større popularitet.
I midten av mars 1979 hadde rundt 135 husstander overført mer enn DM 1000 til trustkontoen, med noen få overføringer som ble lagt til hver uke. VEW sendte purringer som svar, men erklærte dem for gjort da den berørte nekter ringte VEW og forklarte hvorfor han kun hadde betalt 90 %. Ifølge våre opplysninger tenker VEW-advokatene fortsatt på sin egen tilnærming. For vår del erklærer vi at vi avventer rettssakene og at vi er forberedt på å føre en argumenterende tvist med VEW der.

Theo Hengesbach

Fra: Grasrotrevolusjonen nr. 41, mai 1979

Siden nedstengningen av atomkraftverkene i Hamm, Würgassen og Jülich har NRW nesten ikke hatt noe med atomindustrien å gjøre på lenge? -- Ikke engang i nærheten!

Atomarven skaper farer midt i Ruhr-området, også i boligområder der. Ikke bare de 152.000 radioaktive brenselelementene fra mini-THTR i Jülich, men også lett og middels radioaktivt materiale fra Duisburg skal bringes til mellomlageret i Ahaus i fremtiden.

Knapt noen kjenner til GNS (Society for Nuclear Service) og enda færre kjenner til GNS atomavfallsbehandlingsanlegg i Duisburg-Wanheim. Atomanlegget ligger i direkte tilknytning til et boligområde og ligger halvveis fra Jülich til Ahaus. Den 14. november 2009 rapporterte taz i forbindelse med godkjenningen av nytt kjernefysisk avfall til Ahaus at dette "lavt og middels" atomavfallet i henhold til GNS ville bli komprimert i Duisburg kondisjoneringsanlegg, blant annet. GNS benytter blant annet såkalte Mosaic II-containere, der sterkt bestrålt atomavfall fra kjernen av reaktorkjernene pakkes. Selv tomme veier containerne godt og vel 10 tonn.

I mellomtiden ble det kjent at i begynnelsen av 2009 ble indisk atomskrot lagret i Duisburg i "et halvt år". I tillegg har GNS lov til å midlertidig lagre sitt komprimerte atomavfall i fabrikklokalene i «to til fire år», ifølge Rheinischer Post (kilde: Europaticker).

Rheinische Post skrev 30. november 11: «Gesellschaft für Nukleartransporte, grunnlagt i 2009, ble Gesellschaft für Nuklear-Service (GNS) i 1974. Filialen sør i Duisburg er en av mange lokasjoner som Essen, Jülich , Mülheim eller Ahaus Selskapets virksomhetsområder omfatter avfallstjenester for kjernekraftverk, vedlikehold, reparasjon og dekommisjonering av kjernefysiske anlegg, drivstoffdeponering og drift av mellomlager for radioaktivt avfall. I 1977 leide GNS et sted i Wanheim. 1985 ansatte tar seg av Friemersheimer-gaten på industriområdet til Sona-Präzisionsschmiede i Wanheim for å sikre at radioaktivt forurenset materiale blir renset og klargjort for mellomlagringsanlegget i Gorleben og, fra nå av, også for Ahaus.

GNS er et datterselskap av kjernekraftgruppene (48 % EON, 28 % RWE, pluss EnBW + Vattenfall). I NRW driver GNS også et ytterligere kondisjoneringssystem for demontering av atomkraftverket i det nedlagte Würgassen atomkraftverket på Weser. GNS er også sterkt representert i Jülich (f.eks. med ett av tre delstatssamlinger i Niedersachsen (!) og er involvert i byggingen av glasssystemet i Karlsruhe (kilde: Europaticker).

Hvor sterkt atomindustrien også er representert i Ruhr-området, kommer tydelig frem av GNS-pressemeldingen 4. desember 12, der flyttingen av GNS-hovedkvarteret til Essen-West i 2009 kunngjøres. Minst 2011 personer er ansatt ved hovedkontoret.

Rheinische Post siterer pressetalsmannen for GNS, Michael Köbl, på følgende måte: "Vi har vært aktive i Duisburg siden 1985. Siden den gang har det vært konstante transporter. Ingenting vil endre seg for Duisburg," sa han i går på forespørsel fra vår avis. . Så vidt han kjenner til, foregår to transporter av svake eller moderat forurensede stoffer over Tyskland hver uke.

I en pressemelding motsier innbyggerinitiativet Köbls forsøk på å bagatellisere det: "Tilsynelatende vil utvidelsen av kondisjoneringsanlegget bety kapasitetsproblemer for lagring av det komprimerte atomavfallet på mellomlang sikt. Siden lagringsmengden på stedet er begrenset. , Ahaus skal nå fungere som en mellombuffer før den tiltenkte sluttlagringen fra 2014. Så etter vårt syn forklarer dette også den uvanlige begrensning av Ahauser-plasseringstillatelsen til maksimalt ti år, "forklarte Felix Ruwe fra BI" Ingen atomavfall i Ahaus".

"Atomindustrien er i ferd med å kveles i sitt eget atomavfall. Ahaus skal visstnok bli oppsamlingsbassenget for det raskt voksende fjellet av atomavfall. Men etter de dramatiske erfaringene i" prøvelageret "akselen ASSE, vet ingen om atomavfall vil noen gang lagres i den likeså uegnede Konrad-sjakten Det vil være folk i Ahaus og Duisburg, hvor atomavfallet allerede hoper seg opp. Duisburg vil bli spesielt hardt rammet av de planlagte atomtransportene. Enten med lastebil eller tog - i begge tilfeller atomkraftverket avfall vil kjøre gjennom midten av travle boligområder. I motsetning til dette vil det også være i Duisburg Det er protester, fordi Duisburg skal bli et atomavfallsknutepunkt, sa Willi Hesters fra Münsterland-aksjonsalliansen mot atomanlegg.

Godkjenningssøknader for 2006 transportcontainere fra La Hague (Frankrike) har pågått ved Federal Office for Radiation Protection siden 150. Transporten av disse containerne til Ahaus mellomlager vil begynne i løpet av de neste årene. 11.11/2009 I XNUMX ble plassering av middels og lavaktivt radioaktivt avfall fra drift og demontering av gamle atomanlegg godkjent. Disse transportene kan starte i år.

Og operatørene av drivstoffelementlageret Ahaus fra Jülich ønsker også å lagre flere hjul i Ahaus. Godkjenningsprosessen for lagring av nytt atomavfall i Ahaus er helt stengt for publikum.

Forberedelsene til utstillingen om temaet strukturelle endringer i Ruhr-området, som skal vises i sammenheng med det nye RuhrMuseum på eiendommen til Zeche Zollverein i Essen, startet allerede i 2007. Denne permanente utstillingen er en kjernedel av aktivitetene for den europeiske kulturhovedstaden RUHR.2010.

Innbyggerinitiativet for miljøvern i Hamm er representert med to utstillinger. Den ene er en brosjyre fra 1990, hvor det annonseres et foredrag av foredragsholderen ved BI Ahaus i Hamm. Den bærer overskriften "THTR-Müll: Bare borte fra Hamm ?!"

Den inneholder en karikatur av den vestfalske Anzeiger-tegneren Fritz Brümmers, som skildrer de radioaktive drivstoffelementene til "Gaules" THTR, som strekker seg på alle fire fra seg selv, som hesteskitt som ingen vil ha lenger.

Den andre utstillingen består av en plakat som refererer til den tre dager lange traktorvandringen til "bønder og forbrukere mot atomenergi" gjennom Ruhr-området fra 10. juli 1986.

Noen uker etter hendelsen i THTR og katastrofen i Tsjernobyl, kjørte bøndene traktorene sine i en oppsiktsvekkende tur med stopp og rally i Dortmund og Essen til NRW delstatshovedstaden Düsseldorf for å legge press på stengingen av THTR i Hamm.

Disse utstillingene viser besøkende til RuhrMuseum at det har vært alvorlig og til slutt vellykket motstand mot kjernefysisk risikoteknologi i Ruhr-området. Du befinner deg på det såkalte 6-meters nivået til kullvaskeanlegget i seksjonen "Historie" (som begynner med industrialiseringen av Ruhr-området), kapittel "Strukturelle endringer", tema "Kriser og protester", som omhandler energikrisen, blant annet.

De to utstillingene er på ingen måte et nostalgisk tilbakeblikk i svunne tider, men er høyaktuelle: THTR-drivstoffelementene skildret av tegneserieskaperen Brümmer vil kanskje bli sendt på en risikabel reise igjen i år 2009, men definitivt 2010. Muligens gjennom Ruhr-området. Det er de 152 kulene som er lagret i 300.000 trinsecontainere fra den lille THTR ved Jülich Research Center som skal fraktes til Ahaus.

Søndag 20. desember 2009 klokken 14 vil en nasjonalt organisert demonstrasjon mot de planlagte atomavfallstransportene finne sted foran mellomlageret i Ahaus. På årsdagen for Tsjernobyl 24. april 2010 er Ahaus allerede valgt ut som en av tre landsomfattende demonstrasjonssteder.

Representanter for BI Hamm er invitert av RuhrMuseum til å delta på åpningsseremonien av utstillingen 9. januar 2010. Når statsminister Jürgen Rüttgers, Lord Mayor og representanter for den føderale regjeringen uttaler velkomstordene der, vil også anti-atombevegelsen være til stede. Men det har det vært i 35 år, for så gammel blir Hammer BI neste år.

***

toppen av siden

***

***

toppen av siden

***