Felles uttalelse innenfor rammen av foreningens høring om implementering av anbefalingene fra «Kommisjonen for å gjennomgå finansieringen av atomutfasningen» (KFK)

20. oktober 2016

Felles uttalelse fra '.ausgestrante' og 'Umweltinstitut München ev' om milliardavtalen

Se også artikkelen fra 19. oktober 2016
- Milliardavtale med operatører av kjernekraftverk nærmer seg -

1. Generelle merknader

Prinsippet om at forurenser betaler er et av de tre grunnleggende prinsippene i miljøretten i Tyskland og Europa. Den slår fast at kostnadene for å forebygge og eliminere miljøskader forårsaket av økonomisk virksomhet skal belastes forurenseren. Målet med dette prinsippet er å hindre at individuelle samfunnsaktører oppnår økonomiske fordeler ved å overføre kostnadene og risikoene som følger av deres virksomhet over på samfunnet. Implementeringen av dette prinsippet skal også sikre at økonomiske sektorer hvis økonomiske kostnader overstiger de økonomiske fordelene som skal oppnås, ikke kan gå foran andre løsninger som er bedre i et samfunnsperspektiv.

Det europeiske deponeringsdirektivet 2011/70 / Euratom spesifiserer dette i artikkel 4, paragraf 3e for kjernekraftområdet. Dette pålegger at nasjonal politikk må baseres på prinsippet om at kostnadene ved å håndtere brukt brensel og radioaktivt avfall bæres av de som har generert det. Den tyske atomenergiloven (AtG) fastsetter uttrykkelig i § 2d (1) nr. 5 at «kostnadene ved deponering av brukte brenselelementer og radioaktivt avfall bæres av avfallsprodusentene». Atomenergiloven § 9a (1) bestemmer at operatører av atomanlegg skal sørge for at «radioaktive rester som oppstår samt demonterte eller demonterte radioaktive deler av anlegget gjenvinnes uten skader til de formål som er angitt i § 1 nr. 2 til 4, eller deponeres som radioaktivt avfall på en ryddig måte.«De systemansvarlige må også bevise at de har tatt tilstrekkelige forholdsregler for å oppfylle disse forpliktelsene. Forpliktelsene til den som forårsaker radioaktivt avfall til å bære kostnadene er regulert i §§ 21a og 21b.

Når det gjelder disse lovbestemmelsene, har det vært en åpenbar svikt fra statens side i Tyskland med å håndheve prinsippet om at forurenser betaler i mange år. Bare siden år 2000 har de to største av de fire tyske atomselskapene, E.on og RWE, utbetalt nesten 50 milliarder euro i utbytte til sine aksjonærer. Disse pengene er nå ikke lenger tilgjengelig for demontering og demontering av atomkraftverkene og til lagring av kjernefysisk avfall. Hvis disse byrdene til syvende og sist bæres av allmennheten, betyr dette en enorm omfordeling av formue fra totalen av skattebetalere til en liten gruppe aksjonærer i energiselskapene. Dette samsvarer imidlertid ikke med de alminnelige prinsippene om byrde og fordelingsrettferdighet, som kommer til uttrykk i prinsippet om at forurenser betaler.

Å ekstrapolere fortidens feil inn i fremtiden nå er feil vei å gå. Målet må heller være å opprettholde prinsippet om at forurenser betaler, spesielt med tanke på den nåværende prekære situasjonen til i hvert fall enkeltoperatører. Dette er fullt mulig uten å sette de fire store energiselskapenes videre eksistens i fare. Den forutsetter imidlertid at forurenserne forblir ansvarlige i det minste så lenge de er økonomisk i stand til å gjøre det. Ellers ville den føderale regjeringen følge rådet fra IGBCE-sjef Michael Vassiliadis om ikke å "slakte kua du vil melke", men samtidig gi opp å melke denne kua veldig snart.

2. Ingen ansvarsfrihet for gjerningsmennene

Usikkerhet om faktiske kostnader

Generelt har mange store offentlige og industrielle prosjekter tidligere vist at kostnadsestimatene gitt før implementering ble undervurdert. Derfor er det i litteraturen, for eksempel for jernbane- og brobygging i offentlig sektor, gitt gjennomsnittlige kostnadsøkninger på 35 til 40 prosent. (1.)

All tidligere prosjekterfaring, både innen demontering og avvikling av kjernekraftverk (atomkraftverk) og innen lagring av kjernefysisk avfall, viser tydelig at et realistisk estimat for varigheten og mengden av den endelige kostnader er rett og slett umulig på grunn av det høye nivået av usikkerhet. I alle kjente tilfeller oppsto det situasjoner som ikke kunne beregnes eller beregnes fra start, noe som førte til at prosjektene ble forsinket og betydelig mer økonomiske ressurser krevet for gjennomføringen.

Enten det er uventet forurensning som oppdages etter avviklingen eller endringer i demonteringskonseptene, endrede krav til sikkerhet, for eksempel for beskyttelse mot terrorangrep, eller høyere driftskostnader for mellomlagringsanleggene – det er prosjekter av denne størrelsen og varigheten som mange uoversiktlige kan være vanskelig å vurdere. . Kostnadsprognosen for atomkraftverkene Lubmin og Rheinsberg er korrigert fra de opprinnelige 3,2 til 6,6 milliarder euro. Ved atomkraftverket Stade har Eon nå omtrent doblet det opprinnelige anslaget fra 500 millioner euro til XNUMX milliard euro. I tillegg er uunngåelig ettermontering («herding») allerede i gang eller påregnelig på alle mellomlagringssteder, som heller ikke er hensyntatt i kostnadsprognosen som ligger til grunn for avsetningsberegningene.

Den offisielle "stresstesten" for evaluering av kjernefysiske bestemmelser på vegne av det føderale økonomidepartementet kritiserer eksplisitt det utdaterte kostnadsgrunnlaget for HAWs langtidslagringsanlegg og indikerer at kostnadsestimatet bare kan være relativt lavt av denne grunn i en internasjonal sammenligning. (2.) I tillegg kommer de underliggende kostnadsforutsetningene ofte kun fra operatørene selv; Ekspertene har etter eget utsagn ikke kontrollert deres bærekraft.

Warth & Klein (2015) gjør det også klart at «avsetninger er gjeld som er usikre med hensyn til beløp eller forfallsdato. (...) Fastsettelse av en sikker, absolutt korrekt verdi av avhendingsplikten er i utgangspunktet ikke mulig."(3.) Ekspertene gir også følgende vurdering: «Høye kostnadsøkninger kan tenkes og kan også observeres i enkelte større prosjekter. Høye kostnadsreduksjoner er derimot ganske urealistiske. "(4.)

Av denne grunn er ubegrenset tilleggsansvar med plikt til tilleggsbetaling fra forurenserens side den eneste måten å håndheve prinsippet om at forurenser betaler i praksis. Forskriften foreslår nå i lovutkastet at «operatørenes plikter etter atomenergiloven §§ 9a, 21a og 21b og tomtevalgloven § 21» opphører med innbetaling av grunnbeløpet og «plikten». av bidragsyteren til å yte eventuelle tilleggsinnskudd til fondet i samsvar med § 8 (2) «...» slutter med betaling av risikotillegget (se s. 7 og s. 28) er ikke akseptabelt da det ville sette en slutt på prinsippet om at forurenser betaler.

I tillegg er det uforståelig at det ikke i det minste er presisert at bidragsyterens plikt til å yte tilleggsbidrag først opphører når hele beløpet som skal innbetales til fondet inklusive risikopremien og alle renter for disse beløpene som forfaller etter 01.01.2017 har blitt betalt.

Behandling av resultatene fra "Kommisjonen for lagring av høyradioaktive stoffer"

2. juni 2016, omtrent seks uker etter publiseringen av anbefalingsrapporten fra "Commission to Review the Financing of the Nuclear Energy Phase-Out (KFK)", "Commission for the Storage of Highly Radioactive Substances (Repository Commission)" " godkjente den tidligere angitt i Site Selection Act (StandAG) planlagte tidsplan for søket etter et "repository" kvalifisert som urealistisk.

StandAG uttaler at en plassering for HAWs langtidslagringsanlegg bør søkes og fastsettes innen 2031. Kommisjonen anser også en periode på 40 til 60 år som tenkelig. Dette går fram av en kapitteldel av kommisjonens sluttrapport om tidsbruk for «depot»-søket, som ble enstemmig vedtatt i tredje behandling. (5.) En lokaliseringsbeslutning kan derfor tidligst fattes i 2058, når letingen starter i 2018. Idriftsettelse av stedet og lagring av avfallet ville da først forventes i neste århundre. Det føderale miljødepartementet hadde tidligere spesifisert år 2050 som dato for idriftsettelse. Warth & Klein antok dette kravet for beregningene i sin «stresstest», og KFK ga også sine anbefalinger på grunnlag av de samme forutsetningene.

Dersom stedsvalgprosessen tar vesentlig lengre tid enn beregnet, er det imidlertid også høyere kostnader forbundet med det på mange punkter: Ikke bare for selve stedsvalgprosessen, men også på grunn av lengre mellomlagring av avfallet som da er nødvendig. Dette kan føre til høyere strukturelle og sikkerhetsmessige krav til mellomlagringsanleggene (hot cells etc.) og kan gjøre det nødvendig å pakke om avfallet dersom de tidligere Castor-beholderne overskrider 40 års levetid.

Atomic Finance Commission tok ikke hensyn til disse nyskapte kostnadsrisikoene i sitt forslag til størrelsen på «risikopremien» som energileverandørene må betale for å dekke fremtidige kostnadsrisikoer. Siden disse risikoene og annen eksisterende usikkerhet om de endelige kostnadene ved lagring av kjernefysisk avfall ikke kan kvantifiseres klart, krever vi ikke bare en økning i risikopremien som reflekterer dette spesifikke nye funnet, men en ubegrenset forpliktelse til å foreta tilleggsbetalinger fra forurenserens side .

Usikkerhet om fremtidige renter

"Stresstesten" på vegne av det føderale økonomidepartementet for å evaluere atombestemmelsene indikerer at renten brukt av energiselskapene, i gjennomsnitt 4,58 prosent, er basert på gjennomsnittlig avkastning på langsiktige tyske statsobligasjoner de siste syv (HGB) eller 15 til 22 år . Takstmennene anser det imidlertid som tilrådelig å bruke de faktiske gjeldende rentene i stedet for utdaterte historiske markedsrenter som en fornuftig dagsvurdering. De påpeker at renten også bør reflektere gjeldende markedsforventninger i henhold til ordlyden i International Accounting Standards (IAS) 37.47. (6.)

Til dette bruker Warth & Klein rentekurven basert på den faktiske markedsrenten og nærmer seg en bærekraftig rente, som European Insurance Supervisory Authority (EIOPA) publiserte 31.12.2014. desember XNUMX i samsvar med metodikken til EIOPAs stresstest for forsikringsselskap. Etter ekspertenes oppfatning gir den det mest pålitelige estimatet av langsiktige renter for neddiskontering av svært langsiktige forpliktelser. I tillegg tilsvarer det i utgangspunktet prosedyren til den svenske strålesikkerhetsmyndigheten (SSM) for å utlede de svenske deponeringsgebyrene.

Dersom man bruker en langsiktig tilnærming til en rente på tre prosent (og dermed en gjennomsnittsrente på godt to prosent), må nåverdien av atomavsetningene per 31.12.2014. desember 77 i stedet være 38 milliarder euro på 40 milliarder euro. Warth & Klein identifiserer et finansieringsgap på nesten 5,6 milliarder euro. Selv i et scenario som legger til grunn en langt mer positiv renteutvikling i fremtiden mot 2014 prosent rente på lang sikt, ville det vært satt opp 60 milliarder euro i avsetninger innen utgangen av 22. Det vil fortsatt være et finansieringsgap på 2014 milliarder euro sammenlignet med avsetningene som faktisk ble gjort i 4,2. Forutsatt en gjennomsnittlig renteutvikling mot en rente på 67 prosent, ville det vært nødvendig å sette opp 2014 milliarder euro i avsetninger ved utgangen av 29, noe som ville bety et finansieringsgap på XNUMX milliarder euro. (7.)

Det er uansvarlig at studien bestilt av den føderale regjeringen selv, som også var grunnlaget for anbefalingene fra KFK, ennå ikke er inkludert i lovutkastet.

Utilstrekkelig risikopremie

De foregående uttalelsene gjør det klart at "risikopremien" foreslått av KFK som vederlag for fullstendig ansvarsfrigjøring for operatøren fra forpliktelsene til lagring av atomavfall ikke på langt nær realistisk reflekterer risikoen som eksisterer på dette området. Kommisjonen motsier seg selv i sine uttalelser om fastsettelse av risikotillegget. Således heter det i kapittel 4.8 i sluttrapporten til KFK først: "På området for sluttlagring er kostnads- og renterisikoen særlig vanskelig å anslå. på grunn av den langsiktige naturen." To avsnitt kunngjorde ytterligere kommisjonen: "Påslaget lukker gapet mellom avsetninger og kostnader." (8.) Etter alt det ekspertene tilhørende KFK har satt sammen på vitenskapelig grunnlag om utviklingen av renter og kostnader, er sistnevnte utsagn høyst tvilsom.

«Risikopremien» ble på ingen måte fastsatt på grunnlag av beregninger av forventet kostnad og renterisiko. Det er snarere et resultat av forhandlinger med kjernekraftverkoperatørene om hva de er villige til å betale i retur for den økonomiske fordelen i verdsettelsen av sine selskaper og i tilgangen til finansmarkedene som KFK-løsningen gir dem. Følgelig er det typisk ingen indikasjon på hvordan størrelsen på «risikopremien» skulle vært beregnet i KFK-rapporten. Det er helt uforståelig hvorfor KFK, som la rapporten til Warth & Klein (2015) til grunnlag for sitt arbeid, ignorerte deres forklaringer om behovet for tilleggsavsetninger som følge av den siste og forventede fremtidige renteutviklingen.

Avsetningsunderskuddene alene som følge av realistiske renteforutsetninger er (per 2014) mellom 22 og 39 milliarder euro. «Risikopremien» på seks milliarder euro som KFK nevner er derfor langt på vei ikke høy nok til å dekke de fremtidige underskuddene i den forventede renteutviklingen på den ene siden og differansen mellom estimerte og faktiske kostnader på den andre. For å ta hensyn til prinsippet om at forurenseren betaler og for å begrense den økonomiske risikoen for skattebetalerne, vil den føderale regjeringen uansett måtte kreve et betydelig høyere tillegg på avsetningene som skal overføres til fondet, som i tilstrekkelig grad gjenspeiler det allerede kjente og sannsynlige fremtidige kostnadsrisikoer.

Uavhengig av størrelsen på tillegget går vi tydelig inn for å opprettholde det ubegrensede ansvaret til de som forårsaker atomavfall. Det må imidlertid i det minste sikres at «risikopremien» som skal betales før full ansvarsfrigjøring faktisk fastsettes på grunnlag av en velbegrunnet vurdering av de faktiske økonomiske risikoene og reflekterer disse i tilstrekkelig grad. Noe annet strider mot statens plikt til å håndtere skattebetalernes penger varsomt.

3. Høyere innbetalinger til fondet og ubegrensede tilleggsbetalinger uten risiko for overgjeld for operatøren

For å ivareta prinsippet om at forurenser betaler, må kjernekraftverksoperatørene pålegges langt høyere innbetalinger til det planlagte deponeringsfondet av hensyn til kostnad og renterisiko knyttet til lagring av atomavfall. Dette gjelder både ved et planlagt ansvarsfrigjøring og for de fire store energiselskapenes ubegrensede ansvar og tilleggsbetalingsplikt for atomavfallskostnadene de medfører. Selskapene bør være forpliktet til å gi ytterligere bidrag dersom pengene som skal innbetales til fondet i tillegg til gjeldende avsetninger ikke er påregnelige nok.

Den nåværende vanskelige økonomiske situasjonen for operatørene som helhet eller til og med enkeltselskaper må ikke være målet for bidragene til fondet som kreves av forurenserne og heller ikke et argument mot ubegrenset tilleggsansvar og forpliktelsen til å foreta tilleggsbetalinger. Det kan imidlertid tenkes at lovgiver vil imøtekomme selskapene når det gjelder betalingsmodaliteter. For eksempel, under forutsetning av at operatørene stopper den videre produksjonen av høyaktivt radioaktivt avfall, dvs. stenger atomkraftverkene sine, kunne de tilby dem avbetalingsmodeller for sine atomforpliktelser. Størrelsen på avdragene kan være knyttet til inntjeningssituasjonen og utbytteutbetalingene til selskapene - i likhet med en earn-out-kontrakt.

Hvis enkeltselskaper er truet med overgjeld på grunn av den ubegrensede forpliktelsen til å gi ytterligere bidrag, kan den føderale regjeringen - hvis utbytteutbetalingene stopper - godkjenne en kvalifisert underordning for visse forpliktelser. På denne måten kunne prinsippet om at forurenser betaler bevares og samtidig unngå en eksistenstruende belastning for energiselskapene. Det vil være garantert at dersom deres økonomiske situasjon forbedres igjen, kan selskapene fortsatt holdes ansvarlige for kjernefysiske oppfølgingskostnader.

4. Ikke returner «risikopremien» som skattegave til strømleverandøren

Den føderale regjeringen planlegger for tiden å la drivstoffelementavgiften for atomkraftverk utløpe ved utgangen av 2016. Dersom denne avgiften faktisk avskaffes, betyr det en skattegave på fem milliarder euro til energiselskapene. Hvis dette beløpet trekkes fra "risikopremien", er det nesten ingenting igjen av den eneste økonomiske kompensasjonen strømleverandørene i dag gir for deres ansvarsfrigjøring.

Det burde være en selvfølge at de eksisterende kostnadsrisikoene dekkes av en passende nettobetaling fra forurenserne. Men dersom denne betalingen returneres direkte til dem som en skattebesparelse, er formålet, nemlig å sikre at de forpliktede partene dekker kostnadene og fremtidige kostnadsrisikoer og avlaster skattebetalerne, ikke oppfylt.

Vi etterlyser derfor en utvidelse av brenselelementavgiften, som ble innført med sikte på å gi atomkonsernene en hensiktsmessig økonomisk andel i kostnadene og risikoen atomenergi medfører.

5. Seglforskrift om utvidet ansvar

1. juni 2016 kunngjorde den føderale regjeringen at den ville "utvide omfanget av regjeringens utkast til en lov om etterfølgende ansvar for demonterings- og deponeringskostnader i kjernekraftsektoren (BT-Drucksache 18/6615) eller å opprette en forskrift med innholdet som også splittes Selskaper og deler av selskaper er ansvarlige for etterfølgende ansvarsforpliktelser overfor det offentligrettslige fondet som skal opprettes."Denne endringen er meget velkommen, da den tetter et smutthull som tidligere lå i utvidet ansvarslov og bedre sikrer ansvar i det konkrete tilfellet E.on og selskapets spin-off Uniper. Dens spesifikasjon kan nå finnes i § 3 (3) og (4) i postansvarsloven (s. 25 f.).

Det er gledelig at ikke bare delingen av selskapet etter omdanningsloven, men også overdragelse på «annen måte, uten at det overdragende kontrollerende selskapet får et passende vederlag» er uttrykkelig tatt med. Denne avklaringen virker viktig for oss. Dette gjelder spesielt for RWE, som eksplisitt annonserte sitt nye datterselskap Innogy til investorer i august 2016 at formen for splittelsen forhindrer ansvar for morselskapets kjernefysiske forpliktelser, siden det formelt sett ikke er en «splitt-off»). (9.)

Imidlertid er det nå påtrengende nødvendig å presisere i den utvidede ansvarsloven at prinsippet "spin-offs er ansvarlige for sine morselskaper" også gjelder for området demontering og dekommisjonering og ikke bare for området atomavfall oppbevaring, som dekkes av det offentligrettslige fondet. Ifølge KFK-anbefalingen skal strømleverandørene fortsatt være fullt ansvarlige for demontering og avvikling av kjernekraftverkene og stå for alle fremtidige kostnadsøkninger. Dersom det imidlertid ikke er klart regulert at også selskapsutskillelser anses å være «kontrollerende selskaper» og dermed forblir økonomisk ansvarlige, vil disse kostnadene i siste instans også kunne veltes over på skattytere i tilfelle et morselskap går konkurs. I likhet med tilfellet med kostnadene for lagring av kjernefysisk avfall beskrevet ovenfor, må denne saken forebygges.

Merknader 1 - 9

1. Jf. for eksempel B. Flyvberg (2009): Delusion and Deception in Large Infrastructure Projects: Two Models for Explaining and Preventing Executive Disaster. I: California Management Review 51,2, s. 170-193

2. Se Warth & Klein: Ekspertuttalelse om verdsettelse av avsetninger i atomenergisektoren, 9. oktober 2015, s. 8 og s. 76

3. Ibid., s. 4

4. Ibid., s. 55

5. Se gjeldende rapport fra den føderale regjeringen av 2.6.2016. juni XNUMX: http://www.bundestag.de/presse/hib/201606/-/425748

6. Se Warth & Klein (2015), s. 62

7. Se Warth & Klein (2015), Tabell 21, s. 69

8. kommisjon for å vurdere finansieringen av utfasingen av kjernekraft: Ansvar og sikkerhet - En ny disponeringskonsensus, 27. april 2016, s. 30

9. Se Innogy-selskapspresentasjonen, tilgjengelig online på følgende lenke: http://www.rwe.com/web/cms/mediablob/de/3125204/data/3125176/7/rwe/investor-relations/praesentationen/rwe-ergebnisprognose-innogy/innogy-company-presentation-1-august-2016.pdf, lysbilde 12 (sist åpnet 22. august 2016)

Søk i alt innholdet i "reaktorkonkursen"
Nøkkelord: Kjernefysisk utfasing

*

Videre til: Avisartikkel 2016

***

toppen av siden

***

***

toppen av siden

***