THTR-nyhetsbrevene fra 2009

***

***

THTR nyhetsbrev nr. 126, april 2009

Innhold:

Renessansen av en konkurs:
THTR mislyktes også i Sør-Afrika!

THTR i Jülich massivt forurenset!

WDR-film: Atomkraft for Afrika

Tsjernobyl advarer: Landsomfattende demonstrasjon i Münster

Laurenz Meyer, episode 20: Nederst

Renessansen av en konkurs:

THTR mislyktes også i Sør-Afrika!

Mens delstatsregjeringen i NRW og dens innovasjonsminister Pinkwart ikke bare har fornyet sitt engasjement for atomkraft de siste ukene, men til og med har fablet om nye generasjons IV atomkraftverk (inkludert høytemperaturreaktorer), er kritikken av denne reaktorlinjen. har ikke bare økt betydelig, den har også blitt forlatt av byggeforberedelsene i Sør-Afrika! Dette viser tydelig hvor langt fra virkeligheten CDU og FDP handler i energipolitikken. Eventyret om "iboende sikkerhet" ble tilbakevist. I november 2007 ble en undersøkelse bestilt av det østerrikske livsdepartementet (!) kritisert (!"Vitenskap eller fiksjon. Har kjernekraft en fremtid?" av Antonia Wenisch, redaktør: Austrian Ecology Institute, Wien. november 2007) de planlagte nye reaktorene i bakken. I begynnelsen av 2008 skapte krefttilfeller i nærheten av THTR i Hamm overskrifter i en rekke dagsavisoppslag. I juni 2008 markerte den engelskspråklige Moormann-studien fra Jülich, hvor THTR ble utviklet for 40 år siden, det globale gjennombruddet i den internasjonale diskusjonen. Da mini-THTR ble demontert i Jülich, ble det klart at det radioaktive kulebruddet var på steder hvor det aldri ble antatt mulig. På grunnlag av denne forurensningen avdekket forskeren utallige konstruktive feil ved hele generasjonen av reaktorer, som den forrige propagandaen om "iboende sikkerhet" forviste til eventyrets rike.

Sør-Afrika går bort fra THTR-konstruksjon!

Thorium høytemperaturreaktoren (THTR), også kjent som Pebble Bed Modular Reactor (PBMR) i Sør-Afrika, bygges ikke i Koeberg nær Cape Town, selv om den sfæriske brenselelementfabrikken i Pelindaba, som er nødvendig for THTR-drift og bygget med tysk hjelp, produserer allerede atombrenselet har. Dette kommer frem av magasinet «Nucleonics Week» 5. februar 2009. Det økonomisk urolige PBMR-selskapet i Sør-Afrika gir opp den planlagte 165 MW-reaktoren i Koeberg nær Cape Town til fordel for å koble denne reaktorlinjen med påføring av prosessvarme. – Dette bør imidlertid ikke realiseres i Sør-Afrika, men i USA! 3. februar 2009 ble det kunngjort i Sør-Afrika at intensjonen er å videreutvikle den planlagte THTR-linjen for bruk i prosessvarmemarkedet i USA (Idaho). Det vil imidlertid ta mange år før det kan forventes konkrete resultater der eller til og med en prototype er ferdigstilt. Det spørs uansett om disse visjonene i det hele tatt er realistiske.

BRD dagsaviser rapporterer ikke

Atomindustrien prøver å skjule sin sjenanse ved å presentere denne prosessen med å bryte byggeforberedelsene som en nyorientering i det energipolitiske forskningslandskapet. Og regjeringen i Sør-Afrika vil ikke være så dum at de offisielt innrømmer noen uker før valget 22. april 2009 (hvor den allerede er truet med store tap) at den har gjort katastrofale feil de siste 15 årene og har tjente tonnevis med økonomiske ressurser for én delte ut floppen. Derfor kan alle slags kronglete formuleringer bare høres om en fortsettelse av HTR-utviklingen blant annet i USA. Og media i FRG har ikke mottatt en offisiell uttalelse fra myndighetene om PBMR-Aus - så de rapporterer ikke engang om det (unntak: TAZ). Du kan egentlig ikke stole på en pressemelding fra et innbyggerinitiativ ...

En milliard dollar bortkastet på fiasko!

PBMR-selskapet har allerede satt visse produksjonsordrer for THTR på vent fra januar 2009. En talskvinne understreket at selv om ingen kontrakter er sagt opp, er det for å unngå unødvendige utgifter en diskusjon om hvilke viktige pålegg som fortsatt må oppfylles. PBMR-talsmann Tom Ferreira sa at den sørafrikanske regjeringen ikke vil gi noen ekstra penger etter 2010. Da vil Sør-Afrika ha strømmet inn 980 millioner dollar i PBMR-prosjektet!

Det statlige energiselskapet Eskom hadde opprinnelig planlagt å bestille totalt 24 moduler av den nye reaktortypen og ønsket å eksportere ytterligere reaktorer til andre land. I fjor måtte PBMR og Eskom innrømme at kun én demonstrasjonsreaktor var planlagt bygget i 2010. Det byråkratiske maskineriet kjører fortsatt på en eller annen måte – om enn stansende – foreløpig: miljøkonsekvensutredningen for reaktoren, som ikke lenger bygges. Sikkerhetskontrollen er uansett ikke forespurt fra Reaktorsikkerhetskommisjonen. Sikkerhetsrapporten har vært forsinket i årevis.

Den globale finanskrisen tvinger også Eskom til å gi avkall på de planlagte trykkvannsreaktorene med en kapasitet på 3.500 MW. PBMR-selskapet startet i 1999 med hundre ansatte, vokste raskt til 800 og omfattet til slutt 1.000 ansatte, inkludert eksterne spesialister og PR-avdelingen. De radioaktive sfæriske brenselelementene med et anrikningsnivå på 9,6 prosent uran-235 for den tidligere planlagte THTR er allerede produsert i en ny fabrikk på Pelindaba ved hjelp av Nukem/Hanau. Kunnskapen kom hovedsakelig fra BRD. De første uranbrenselelementene produsert for PBMR er nå ubrukelige i Sør-Afrika og ble sendt 5. januar 2009. Målet var at Oak Ridge National Laboratory og Idaho National Laboratory i USA skulle bruke drivstoffelementene til forskningseksperimenter. Utsikter: irrasjonalitet eller alternativ energi

Det sørafrikanske PBMR-selskapet er dermed partner i det store amerikanske reaktorselskapet Westinghouse, som nå for det meste eies av japanske aksjonærer. Siden Westinghouse ønsker å levere sine store lettvannsreaktorer til Sør-Afrika om noen år, vil de kanskje ikke droppe PBMR helt og bruke det sørafrikanske designarbeidet for HTR-linjen for prosessvarmemarkedet i USA (!).

For å holde seg i virksomhet med Westinghouse kunngjorde ANC-regjeringen 11. februar 2 på East Coast Radio at de ville bruke 2009 millioner euro på PBMR-utvikling de neste tre årene. I følge den siste forskningen er disse 90 millioner euro hver ikke lenger øremerket for PBMR-utvikling i Sør-Afrikas budsjett for de neste tre årene. Slik situasjonen er nå, vil den utløpe i desember 90. Det ville ikke vært 2010 måneder, bare 36 måneder! Du kan imidlertid ikke lenger bygge en reaktor med den, du kan bare fortsette å forske på en veldig liten flamme.

Til tross for disse suksessene, må miljøbevegelsen være årvåken i alle henseender og holde seg på ballen! Det er å håpe at de kreftene vil bli hørt mer i Sør-Afrika som ønsker å dra nytte av kjernefysisk frist og stole mer på miljøvennlig alternativ energi!

Det er sjelden kritiske meninger og uavhengige analyser finner veien inn i fagpublikasjoner om atomenergi. Den generelle testreaktoren (AVR) i Jülich - en liten THTR - har vært demontert i flere år. Det var mange komplikasjoner og kostnader på hundrevis av millioner av euro. I tillegg ble demonteringsarbeiderne konfrontert med noen ekstremt ubehagelige fakta: Reaktoren er massivt forurenset. Forskeren R. Moormann fra Jülich navnga problemene og fakta i en omfattende studie. Funnene hans blir nå diskutert over hele verden når det gjelder sikkerheten til høytemperaturreaktorer. De har fått mange forskere til å revurdere de altfor optimistiske antakelsene som er gjort i denne reaktorlinjen. En engelskspråklig, fjorten sider lang artikkel har nå dukket opp i bladet «Kerntechnik» nr. 74, (2009), 1-2 (Carl Hanser Verlag). Vi dokumenterer det korte tyskspråklige sammendraget her:

"Småsteinsreaktoren AVR (46 MWth) ble drevet fra 1967 til 1988 ved kjølegasstemperaturer på opptil 9900 C, som er egnet for prosessvarme. AVR er en modell for fremtidige rullesteinsreaktorer, siden det ikke finnes andre tilstrekkelig pålitelige erfaringer. Dette arbeidet tar for seg noen utilstrekkelig publiserte, men sikkerhetsrelevante problemer ved AVR-driften og trekker konklusjoner for fremtidige reaktorer.

Selv om AVR-en kun har vært i drift i 4 år ved kjølegasstemperaturer over 900 C, er AVR-kjølekretsen sterkt forurenset med støvbundne smeltende fisjonsprodukter (90Sr, 137Cs), som gjør demontering av strøm mye vanskeligere. Disse forurensningene utgjør noen få prosent av en kjernebeholdning. De var først og fremst forårsaket av utillatelig høye kjernetemperaturer og ikke, som tidligere antatt, utelukkende av utilstrekkelige brenselelementer.

De høye kjernetemperaturene, som er vanskelige å måle i rullesteinbedet, skyldes trolig den lite kjente rullesteinsleiemekanikken. I tillegg til gasstett inneslutning, krever sikkerheten til fremtidige reaktorer enten omfattende FoU-arbeid eller en reduksjon i kravene til nyttige temperaturer og forbrenning."

Helt i begynnelsen, etter at kjøletårnet ble sprengt ved THTR, en resolutt optimistisk demonstrasjon av vårt innbyggerinitiativ fra 80-tallet, etterfulgt av sang fra svarte motstandere av PBMR i Sør-Afrika i dag. Filmskaperen Martin Herzog reiste til og med til det andre kontinentet på jakt etter atomforbindelseslinjene mellom Nordrhein-Westfalen og Sør-Afrika. Den 13. september 9 sendte WDR sin åtte minutter lange film om historien til THTR under overskriften «Så kriger», der den manglende kreftstudien i Hamm-området også spilte en rolle. 2008. februar 7 fulgte det meget informative 2-minutters programmet "Atomstrom für Afrika" på WDR (to repetisjoner fulgte 2009. mars 30 på Phoenix). Lengre stopp var Jülich, Hamm, Cape Town og Pelindaba.

I Jülich besøkte filmteamet mini-THTR, som ble lagt ned i 1988 og som snart skal demonteres fullstendig. Det er interessant at to dusin tidligere ansatte fra dette atomkraftverket nå jobber med PBMR-utbyggingen i Sør-Afrika og at Forschungszentrum Jülich i ikke ubetydelig grad drar økonomisk nytte av atomsamarbeidet med Sør-Afrika. Vi i BRG kaller da dette "atomutfasing".

Alle som ønsker å rapportere objektivt om situasjonen i Sør-Afrika kan ikke unngå å besøke det store flertallet av fattige svarte i townshipene som er glade for å ha strøm i blikkbodene. Og de bryr seg ikke om hvor han kommer fra. De utkledde elevene og lærerne til den lille svarte middelklassen i det pompøse «informasjonssenteret» for PBMR er annerledes. For dem og deres regjering er mirakelreaktoren et nasjonalt prestisjeobjekt, som Sør-Afrika ønsker å ta igjen industrilandene med. Som i døs svermer de foran kameraet.

Teknologien til PBMR er et relikvie fra kjernefysisk steinalder i Nordrhein-Westfalen, da tidligere nazistiske forskere på 50- og 60-tallet, hentet tilbake fra eksil i Argentina og Brasil av Franz-Josef Strauss, begynte å bygge atomforskningssenteret Jülich og THTR å utvikle. Disse aktivitetene ble observert svært mistenksomt av vestmaktene fordi de fryktet den hemmelige konstruksjonen av atomvåpen, og BRG på den tiden motsatte seg voldsomt internasjonal kontroll (i likhet med Iran i dag!).

"Meiler aus der Mottenkiste" (Die Zeit) ble gitt den perfekte figuren i filmen med prof. Heiko Barnert fra Tyskland, som alltid var stolt av THTR. Nå fortsetter sørafrikanerne dette arbeidet. Alle hvite forskere som bygde atombomber under det brutale apartheidregimet. De poserte selvsikkert og uforskammet foran kameraet igjen og roste seg selv og reaktoren sin. Hvor pinlig.

På tidspunktet for WDR-intervjuet med PBMR-forskerne i slutten av januar 2009, var det allerede klart bak kulissene at Sør-Afrika hadde spekulert i mirakelreaktoren. En milliard amerikanske dollar i kostnader, problemer og forsinkelser i videreutviklingen og betydelig internasjonal tvil om sikkerheten. Regjeringen måtte trekke i nødbremsen. Allerede 5. januar 2009 var de på forhånd produserte PBMR-brenselelementene på vei til USA, som åpenbart fortsatt har nok penger til å håndtere fantomreaktoren. – Det de sørafrikanske forskerne viste TV-teamet fra FRG på den tiden var en frekk komedie! Ikke et ord om avviklingen av byggeprosjektet. Fordi disse herrene bare er så glade for å ta noen flere milliarder fra de fattige i Sør-Afrika for å skru dem opp for deres atomspill. Du kan selge din store kunnskap til USA med fortjeneste. Eller prøv å snu beslutningen du tok. Men hvor skal alle disse pengene komme fra?

Jülich-forskeren Moormann oppfører seg helt annerledes i WDR-intervjuet. Han påpekte sikkerhetsproblemer med PBMR på en ettertrykkelig forsiktig og objektiv måte. Under demonteringen av mini-THTR i Jülich, som ble lagt ned i 1988, ble det oppdaget massiv forurensning, noe som førte til en sikkerhetsrelatert revurdering av denne reaktorlinjen. Han tror ikke den nye reaktoren er byggeklar og er derfor marginalisert av kollegene.

Den tysktalende belgieren Jan van der Ecken, som bor i nærheten av den planlagte byggeplassen for PBMR, sier også sitt i filmen. Ved å bruke en typisk trafikkork i Cape Town-bydelen påpeker han de store problemene som vil oppstå ved evakuering i tilfelle en katastrofe. Og: Her skinner solen veldig ofte, vinden blåser – hvorfor gjøres det så lite i Sør-Afrika for alternativ energi? Han måtte jobbe gjennom en rekke filer for PBMR-godkjenningsprosessen innen bare 50 dager. Ingen tvil; Atomindustrien og staten ønsket å piske gjennom prosessen så raskt som mulig.

Filmskaper Martin Herzog besøker også Uhde i Dortmund og BHR (tidligere Mannesmann), som allerede har produsert komponenter til PBMR i Ruhr-området. De ante store forretninger. Selv om det er en rent formell «atomutfasing» i FRG, hadde de ingen betenkeligheter med å berike seg selv ved å bygge en usikker reaktor på Kapp. Etter PBMR-konkursen må de nok trekke seg litt tilbake, for det kommer ikke lenger oppfølgingsordrer med det første.

Endelig er filmteamet fortsatt i Pelindaba for å besøke den engasjerte atomkraftmotstanderen Dominique Gilbert, som tidligere jobbet i atomindustrien. Her er atomsenteret i Sør-Afrika. Det er her de uskadeliggjorte atombombene fra apartheidtiden er lagret, og det var her det tvilsomme angrepet på vaktene fant sted for to år siden. Og her opptrådte de tyske og sveitsiske ingeniørene som skruppelløse medskyldige i tidenes største atomvåpensmugling på vegne av den pakistanske «atombombens far» Quadeer Khan. Filmen kunne bare kort nevne dette problemet. Det ville garantert gått utover de 30 minuttene som er tilgjengelig.

Med denne filmen fikk tyske TV-seere en utmerket oversikt over atomsamarbeidet mellom Nordrhein-Westfalen og Sør-Afrika. For mange mennesker må det ha vært ganske overraskende og ny informasjon. Forhåpentligvis vil de i de kommende argumentene trekke de riktige konklusjonene og blande seg inn.

I flere år nå har atomindustrien i Tyskland og andre steder prøvd hardt å tvinge frem en "renessanse" av bruken av atomenergi. Atomselskaper som Essen-baserte RWE og Düsseldorf-baserte EON ønsker lengre driftstider for atomkraftverk i Tyskland. Også i Nordrhein-Westfalen er atomindustrien og delstatsmyndighetene skruppelløse når det gjelder å utvide atomanleggene:

Ahaus: Fra 2010 og utover skal flere hundre atomtønner med sterkt forurenset atomavfall bringes til Ahaus fra den franske plutoniumfabrikken La Hague og det nedlagte atomforskningsanlegget Jülich. Til og med lagring av uemballert atomavfall er søkt om - distriktsregjeringen i Münster som er ansvarlig for tillatelsen og Federal Office for Radiation Protection nekter fortsatt all offentlig deltakelse!

Gronau: Det landsomfattende eneste urananrikningsanlegget utvides massivt og skal forsyne 35 store kjernekraftverk med uranbrensel i fremtiden. De tyske aksjonærene i driftsselskapet Urenco er RWE og EON. Opptil 60 tonn utarmet uranavfall skal «midlertidig» lagres i en ny atomavfallshall i Gronau, som allerede er godkjent.

Hamm: En riving av den nedlagte konkursreaktoren THTR i Hamm vil koste flere hundre millioner euro. Selv om en THTR-etterfølgerreaktor ikke lenger kan realiseres selv i Sør-Afrika på grunn av tekniske og økonomiske problemer, investerer delstatsregjeringen i NRW mange millioner i videreutvikling og ønsker til og med å bygge nye høytemperaturreaktorer i NRW etter det føderale valget!

Jülich: Mellomlageret til atomforskningssenteret skal ryddes innen 2013 - til Ahaus! Men lettvektsbygghallen i Ahaus er ingen løsning, den skjuler det grunnleggende problemet: Det finnes ingen langsiktig sikker sluttlagring av atomavfall noe sted i verden!

Krefeld / Duisburg / Mülheim: Disse tre byene har også viktige fasiliteter for atomindustrien. I Krefeld produserer Siempelkamp-bedriften blant annet trinsecontainere, i Duisburg produserer AREVA-datterselskapet ANF rør til atomkraftverk og i Mülheim er GNS opptatt med produksjon av hjul. Urantransport: over Nordrhein-Westfalen transporteres naturlig uran fra Sør-Frankrike med lastebil og tog til Gronau. Siden 1996 har Gronau vært med tog - rett gjennom Münster! - brakte mer enn 28 000 tonn uranavfall til Russland for endelig lagring i friluft. Denne eksporten av uranavfall er ekstremt billig for RWE og EON - folket i Russland må lide. Uranavfall har nylig også blitt brakt til Sør-Frankrike!

Vi møtes i Hamm fra kl. 9.30 på sentralbanestasjonen og tar toget til Münster med gruppebillett kl. 9.59. Ankomst er 10.22:XNUMX. Vi går deretter til Hindenburgplatz (Schlossplatz) sammen.

"Det kan du gjøre" (WA 28/2/09) tordnet Hammer CDU-distriktsformann Oskar Burkert mot den forvirrede Laurenz da han sendte inn gaveønsker for neste valgperiode: Et fint nytt mandat fra Forbundsdagen, pyntet med de vanlige utgiftene og en ganske ny sekretær på parlamentets kontor, samt ad libitum elektrisitet for hans lobbyarbeid på vegne av atomindustrien krever ikke for mye. Man kan snakke om stillingen som talsmann for økonomisk politikk for CDUs parlamentariske gruppe senere ...

Men på CDU-basen falt ikke eskapadene til «festdeltakerne» Laurenz med sin «Carnival kissing» (WA 16. 3. 09) så godt, og det er derfor han må gå dypt ned i den mørke kjelleren som en straff - på 35. plass på NRW- Reservelisten. Og for at alle skal kunne nyte skammen hans med velbehag, ble han satt på den direkte kandidatplassen i Hamm. Han kan kysse seniorer under valgkampen til han blackout.

Det sjokket satt dypt. Men allerede den urbane Michel Glos sa om vår Laurenz: "Du kjenner veien rundt i livet" (WA 18. februar 2). tenkte han febrilsk. Var det ingenting som kunne stoppe hans truede sosiale tilbakegang? – En overraskende vending eller et rasende strategiskifte måtte bringe frelse. Han, den stolte tyske kongen av stamgjestene, ble inspirert til sitt siste kupp av en grønne av tyrkisk avstamning, av alle mennesker! Cem Özdemir, talsmann for Hartz IV-lovene under den rød-grønne koalisjonen, besøkte tilfeldigvis Hammer Tafel - og ingen av "kundene" der truet ham med juling, ikke et eneste vondt ord!

"Jeg trenger akkurat slike masochister for planene mine," tenkte Laurenz. Nå jobber han to ganger i uken på Hammer Tafel. Vennlig og alltid klar for en prat, overlater han de små pakkene til trengende, og later som han har betalt alt av egen lomme. Det er slik du kjenner ham. Diskret og som ved en tilfeldighet glir han fattige og rettighetsløse med et lite pakningsvedlegg med sine helt nye krav til arbeidsmarkedspolitikken. Blant annet rabatter på strømkjøp til Alg.II-mottakere når nye atomkraftverk bygges og økningen av merinntektsrammen ved Hartz IV fra 100 til hundre tusen euro per måned. – Han tenkte nok på seg selv først igjen.

Han har allerede fått nye venner her. For eksempel med den nå arbeidsledige Rita, den landskjente Schlecker-selgeren som ble sparket av ledelsen hennes fordi hun (akkurat som Laurenz en gang ...) hadde jukset 1,30 euro. Slike mennesker har nå min sympati. "Jeg ønsker å være veldig nær menneskene som trenger meg," sa han til en RTL-reporter i mikrofonen. Hvor mye de nye relasjonene utdyper, hva hans nyeste kone sier om det og om Laurenz fortsatt klarer å avverge fallet til bunnen i en siste spurt, vil vi rapportere i neste episode.

Andre episoder av denne populære serien i eldre utgaver:

THTR-rundskriv nr. 103

THTR-rundskriv nr. 96

THTR-rundskriv nr. 95

THTR-rundskriv nr. 87

***

toppen av siden

***

***

toppen av siden

***