THTR-nyhetsbrevene fra 2009

***

***

THTR nyhetsbrev nr. 125, februar 2009

125 utgaver: Ikke alltid THTR ...

Etter at Daily Horror Trip Reaktor (THTR) hadde sluttet å være en, fortsatte den å skinne stille foran seg selv og vakte bare sjeldnere oppmerksomhet. Siden radioaktivitet og atomavfall ikke forsvinner mer enn innsatsen til enkelte politikere for å gjenreise denne typen reaktorer, har det vært vårt motto siden 1987: Vær på vakt og dokumenter hele omfanget av konkursen for fremtidige generasjoner i THTR-rundskrivet.

Men det var fortsatt tid til de hyggeligere tingene i livet, inkludert å lese vår lokalavis. For uten tvil var det viktig å vite hvor de fleste hagenissene var i Hamm eller hva kaninoppdrettsklubben ved siden av holdt på med. Dette ekstremt bemerkelsesverdige informasjonsfokuset i lokalavisen skapte grunnlaget for at THTR-sirkulæret kunne skinne med bakgrunnsartikler, for eksempel for å forklare hvorfor avisen er som den er: "Typing for Ippen" og "Gud gjorde meg til utgiver "i Nr. 51 dukket først opp i TAZ, men så hos oss. Det skal nå senest forklares for yngre lesere at THTR-Rundbrief dokumenterte en rekke artikler fra andre aviser frem til nummer 52. Til dags dato er den totale lengden på alle nyhetsbrev rundt 2.600 sider.

Den gjennomsnittlige intellektuelle horisonten, utbredt i en provinsby som Hamm, ga riktig personell i de politiske partiene. Den populære 19-delte serien om «Leithammel Laurenz» med den stolte tyske stamgjestenes bord- og lønnskonge, den skamløse VEW-lobbyisten og hans intervju med den høyreekstreme avisen «Junge Freiheit» viser tydelig hvordan visse skikkelser i dette samfunnet holder seg på. topp i flere tiår (uten nødvendigvis å ha blitt valgt med flertall).

Men ingenting forblir som det var. I mellomtiden imiterer selv WA THTR-serien med rundskriv og karikaturer Meyers kjernekompetanse: "Meyer på McDonalds, Meyer på bensinstasjonen, Meyer baker potetpannekaker i gågaten, Meyer på Oktoberfest, Meyer under jorden og Meyer legging. grunnsteinen for RWE kullkraftblokken." (11/10/2008). Meyer-satiren har åpenbart ankommet mainstream og dette begynner å overraske på en positiv måte. Det eneste som gjenstår for meg nå er å håpe på et nytt, lukrativt Meyer-kandidat for å undersøke det spennende spørsmålet om han klarer 30%-hindringen i Hamm denne gangen? For våre kjære medborgere er heller ikke helt blinde.

En Meyer-karikatur, som definitivt ikke er å finne i mainstream, trykket THTR-Rundbrief i utgave 64. Tegneren var Siegbert Künzel. I nummer 78 skrev han også en lengre artikkel om den ødelagte synagogen i Hamm og de nye formene for erindring på Synagogenplatz. Årsakene til og konsekvensene av nasjonalistisk arroganse har alltid vært et tema i denne avisen.

Opptattheten av den gjenoppståtte antisemittismen i BRD førte til at denne avisen (nr. 75) rapporterte i detalj om hvordan etterkommere av flere millioner jøder i Russland og Ukraina behandlet Tsjernobyl-katastrofen i klezmermusikk Kiev-regionen er en gammelt jødisk bosettingsområde - det må sies nå.

På mange måter var det uunngåelig at det ville bli en konfrontasjon med partiet som opprinnelig hadde valgt våre skinnende ruiner som sin favorittreaktor. Noen av disse politikerne sørger åpenlyst over ham eller fortsatt i det skjulte etterpå - stillinger i kommunale forsyninger, tilsynsråd og utvalg der de påståtte fordelene med mirakelreaktoren ble understreket ved hjelp av overdådige donasjoner, var for mye. Delvis frem til i dag. Jeg var også medlem av dette partiet da jeg var 17 og håper at det går over som en ungdomssynd. Fra min egen smertefulle erfaring var partisoldaten Bismarxism i SPD under nærmere gransking. Det var mye å melde:

NRW miljøminister Matthiesen ble avslørt som en mester i desinformasjon (nr. 48). NRWs innenriksminister Kniola ærekrenket motstandere av atomkraftverket i Ahaus, men lot SS-massemordere gå og spionere på de som ble forfulgt av naziregimet (nr. 56). Vi kommenterte uttalelsen fra NRW-økonomiminister og THTR-ulykkesvurderingsmann Jochimsen om at HTR-linjen var «foretrukket og sikker» med: «En narkotikadød person ble funnet og hans forhandler ble bedt om en granskingsrapport» (nr. 63). Den utrettelige innsatsen til NRW-finansminister Schleusser for å forhindre THTR-nedleggelsen i siste øyeblikk (nr. 66) ble anerkjent, det samme var den landsomfattende SPD-avisen for lokale politikere "Democratic Community" (nr. 64). Selv etter Tsjernobyl-katastrofen fløt dette arket over av fastlåst atompropaganda og betalte annonser fra atomindustrien i mange år fremover. Den sosialdemokratiske realpolitikken så vanligvis deretter ut.

Dette høye nivået av fordervelse i politikken var vanskelig å holde ut. Under disse forholdene forble det å ikke ty til væpnet kamp, ​​men å bevisst ty til ikke-voldelig handling, en konstant utfordring. Erfaringene til gamle ikke-voldelige krigere som Gandhi og Thoreau måtte videreutvikles for den moderne borgerinitiativbevegelsen. Et viktig hjelpemiddel var «Movement Action Plan» (nr. 51), som ble utformet av Bill Moyer, ansatt i Martin Luther King, som et dynamisk og strategisk orientert forslag til handling. Moyer tillegger de ulike deltakerne ulike roller og oppgaver, som kan utfylle hverandre og som alle bør gjøres brukbare. Dette er de kritiske borgerne, «opprørerne», sosial endringsaktivistene og de uunngåelige reformatorene som vil forråde vår sak i det øyeblikket presset avtar.

Da det for noen år siden ble stadig tydeligere at en ny THTR skulle bygges nær Cape Town i Sør-Afrika, oppsto det en uventet tverrforbindelse med en av BI-bevegelsens viktigste pionerer. I den omfattende jubileumsutgaven 100 ble det rapportert at Mahatma Gandhi hadde levd som advokat og aktivist i Sør-Afrika (til tider til og med i Cape Town) i 21 år. Kullgruvearbeidernes streikebevegelser han støttet fant sted i Osttransval, dagens partnerstat Nordrhein-Westfalen. Noen selskaper i Ruhr-området bygger nå deler av THTR i Sør-Afrika. Grunn nok til å se nærmere på dette landet i denne avisen. Og til nabolandet Namibia (nr. 101 +103), tidligere en tysk koloni, hvor uranet kommer fra. – Det er ikke langt herfra til tidenes største atombombesmuglerskandale. Artikkelen «The atomic triangle: Germany, South Africa and Pakistan» (nr. 95) avanserte til å bli den mest leste av denne avisen med et godt dusin opptrykk i andre høysirkulasjonsaviser. Denne skandalen er et tema igjen i denne saken.

Og så var det Hartz IV. Ganske mange mennesker fra miljøvernbevegelsen sa ikke noe til å begynne med fordi de på grunn av sin privilegerte klasseposisjon trodde, ganske egoistisk, at de ikke behøvde å forholde seg til noe så hverdagslig. . Allerede før dette sosiale ranet ble rettskraftig, dukket det i 2002 opp flere spesielle saker (nr. 73, 76) om dette temaet. Og så rapporterte vi hva vi skulle mene om "motstanden" fra DGB mot Hartz IV: Nesten alle føderale parlamentsmedlemmer som var medlemmer av DGB har godkjent loven! Hva annet kan gjøres enn å si med låtskriveren Georg Kreisler: «Det gir ikke lenger mening å lage sanger i stedet for å legge ned de ansvarlige» (nr. 85)?

Innbyggerinitiativ oppstår når parlamenter styres mot den erklærte viljen til flertallet av folket. Dette gjelder ikke bare Forbundsdagen, men også lokalpolitikken (se Lippesee, nr. 108). I 2009 er vi inne i et «supervalgår» der noen, i motsetning til alle tidligere erfaringer, nærer en illusjon om at de gjør noe riktig med et kryss på rett plass. Alt de gjør er å delegere sine egne saker til noen vindfulle politiske byråkrater! For å vise de uforbederlige stemmebokserne hvordan Hammer Council behandlet det svært eksplosive temaet THTR-ulykker ett år etter Tsjernobyl-katastrofen, tar vi en titt på en eldre sak. Slik gikk det med det lokale velgerinitiativet Grün-Alternativ Liste etter at det klarte å komme inn i bystyret i Hamm:

"Lytt til taler, hendene opp, hendene ned, se etter neste mal fra bunken, blir bevisst oversett av ledelsen når de blir bedt om å snakke, men kjempe fortsatt for retten til å snakke for å holde en tale til THTR for en gangs skyld, ta den meningsløse veien til mikrofonen, for så å høre den meningsløse applausen fra noen få tilskuere, neste dag stå i avisen og reaktoren fortsetter å gå, muligens avbrutt av et skremmende antall rapporterbare hendelser og fornyet reparasjonsarbeid.

Talen hans ble ikke bare besvart med å krangle om hva som kunne tolereres. Den ble ikke sjelden avbrutt av hånlig latter fra de andre folkevalgte. Laurenz pratet deretter demonstrativt med mannen bak ham. Noen av dem gikk på toalettet eller tok en kjapp øl akkurat nå og kom bare tilbake for å stemme ned forslagene deres.»(nr. 97)

Alle som har opplevd dette ekle sirkuset mister ikke bare respekten, men også håpet om bedring innenfor de gitte politiske representasjonssystemene. Den som klarer å komme inn i parlamentet eller til og med regjeringen – kanskje med gode intensjoner – vil kunne endre skremmende lite. Fordi den virkelige makten innehas av andre. Dårlige forhold blir virkelig stilt spørsmål ved og endret hovedsakelig gjennom direkte aksjoner, massemobiliseringer og utenomparlamentariske bevegelser – innbyggerinitiativer.

Den 5. november 2008 publiserte DPA artikkelen nedenfor under overskriften "Kostene får Sør-Afrika til å bevege seg bort fra utvidelse av kjernekraft". I forskjellige svært forkortede avisversjoner forårsaket det visse irritasjoner blant noen lesere: Gjelder dette grepet også Pebble Bed Modular Reactor (PBMR)? – Her er den lange versjonen av meldingen: 
"Sør-Afrika har i utgangspunktet gitt opp den planlagte utvidelsen av sine atomkraftverk på bakgrunn av økte kapitalkostnader. Det statlige energiselskapet Eskom sa fredag ​​at den planlagte nybyggingen av en andre trykkvannsreaktor var kansellert. Den franske Areva-gruppen og den amerikanske produsenten var i det endelige utvalget Westinghouse.
Så langt har Cape State drevet Afrikas eneste kommersielle atomkraftverk i Koeberg (nær Cape Town). Uranprodusenten Sør-Afrika utvikler for tiden en minireaktor (PBMR) parallelt med Kina, hvis prototype skal være ferdig innen 2012.
PBMR etter modell av den tyske høytemperaturreaktoren skal også eksporteres senere. I lys av den akutte energikrisen i landet, hadde Eskom planlagt 150 milliarder rand (15 milliarder euro) for et femårig fornyelsesprogram. Den globale krisen gjorde imidlertid det vanskeligere enn forventet å skaffe kapital på det internasjonale finansmarkedet. Så langt har landet produsert rundt 94 prosent av energien fra kull og 5 prosent fra atomkraftverket Koeberg, som ble bygget på 1980-tallet og hvis to reaktorer leverer 1800 megawatt. Bare én prosent kommer fra fornybar energi."

Så Sør-Afrika må bare avstå fra trykkvannsreaktorene som er planlagt som den neste av økonomiske årsaker, fordi de ikke har penger til dem. Atomindustrien og den sørafrikanske regjeringen er fast bestemt på å fortsette å bygge PBMR. Det atomkritiske magasinet «Nuclear Monitor» rapporterte i sin utgave 681 av 18. desember 12 om bakgrunnen for denne nye utviklingen. Her er noen utdrag:

"I 1998 var det forventet at byggingen av en prototype av PBMR ville begynne så tidlig som i 1999 og at den ville bli fullført før 2003 for senere å gjøre kommersiell bruk mulig. I mars 2007 kunngjorde en talsmann for PBMR-operatørene at Byggingen av en prototype starter kanskje ikke før 2008 eller tidlig i 2009.

I 2007 forventet den atomkritiske forskeren Steve Thomas at demonstrasjonsmodellen ikke ville kunne levere strøm før midten av 2014. Det ville være mer enn 10 år senere enn de fremtidige operatørene spådde i 1998.

I april 2006 kunngjorde den sørafrikanske ministeren Alec Erwin at han hadde spurt energiforsyningsselskapet ESKOM om det kunne bygge en trykkvannsreaktor (!) for å møte landets presserende behov for elektrisitet. Svaret var at et slikt kjernekraftverk med en effekt på 200 til 300 MW bare kunne levere strøm i 2014. Og vil koste 9-11 milliarder dollar.

I følge analytikeren Van der Waal i Frost & Sullivan vil den nåværende "stoppen" i ESKOMs generelle atomprogram også forsinke den kommersielle bruken av PBMR med fire år til 2020. Pressens talskvinne for næringsforeningene, Portia Molefe, fryktet også 5. desember 12 at denne situasjonen kunne forårsake alvorlig skade på PBMR-prosjektet og oppfordret til en tidlig grunnleggende beslutning slik at den kunne fortsette.

Allerede før finanskrisen ble kostnaden for en 165 MW prototype av PBMR gitt optimistisk til 3 milliarder amerikanske dollar. Så du har allerede doblet i størrelse, skrev Uranium Intelligence Weekly. Igangkjøringsprosessen og lagring av kjernefysisk avfall er ennå ikke inkludert."

Så mye for utdraget fra "Nuclear Monitor". Atomlobbyen i Sør-Afrika har svettet mye og må komme med noen flere ideer for å kanskje trekke vogna opp av søla med mye penger. Pengene har imidlertid blitt knappe. Den kritiske THTR-studien av Jülich-forskeren Moormann, skrevet på engelsk, er nå godt kjent i Sør-Afrika og er et hett diskusjonstema. Langtgående eksporthåp er knyttet til PBMR. Sør-Afrika og atomindustrien vil gjerne overtale dusinvis av fremvoksende økonomier og islamske stater til å bruke denne "mirakelreaktoren". Og de tenker også på én ting: atombomber!

Prosjektet, som atomindustrien startet med mye eufori, har stoppet opp og vil fortsatt være godt for mang en overraskelse. Det er bare en skikkelig høytemperaturreaktor.

Ytterligere artikler om PBMR i Sør-Afrika finnes i THTR Circulars nr. 110 (2007) og 114 (2007).

I løpet av de neste årene skal det bygges en høytemperaturreaktor, kalt Pebble Bed Modular Reactor (PBMR), i Sør-Afrika. Forberedelsene er allerede i full gang. Bedrifter fra Ruhr-området hjelper til. Sør-Afrika har vært et ekstremt utrygt område, og ikke bare siden gangsterangrepet midt i kontrollrommet til Pelindaba atomsenter, hvor de fem atombombene til det gamle apartheidregimet fortsatt er lagret.
Sør-Afrika understreker gjentatte ganger at de ønsker å følge den nukleære ikke-spredningsavtalen og at de vil samarbeide konstruktivt med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). I lys av den pågående byggingen av PBMR nær Cape Town og den tilhørende og planlagte eksporten av atomanlegg med spredningsmuligheter til fremvoksende land, er disse løftene ikke lenger verdt for mye.
Hendelsene rundt atomsmuglingsprosessen i Stuttgart i 2008 viste tydelig at Sør-Afrikas oppførsel i verdens største atomvåpenskandale gjennom tidene under Pakistans «atombombens far», Abdul Khadir Khan, er uansvarlig og hyklersk.

I løpet av apartheid-perioden forsøkte det rasistiske regimet å bli en atommakt og knyttet mange forbindelser til tvilsomme forretningsfolk, ingeniører og tjenestemenn fra forskjellige stater for å skaffe komponenter. Så dette landet ble ikke bare et knutepunkt for atomsmuglingsnettverket, men også et produksjonssted for ulike svært ettertraktede enkeltdeler for urananrikningsanlegg.

Etter at Libya måtte gi opp sine atombombeplaner de siste årene og avslørte informasjon om hvem de jobbet med, skjedde arrestasjoner og søksmål i BRD og Sveits. De kompetente domstolene måtte imidlertid kjempe med massive tildekkinger fra hemmelige tjenester og stater når de fremla bevis. Denne skandalen kaster tydelig lys over staters manglende evne (ofte også manglende vilje) til å sette en effektiv stopper for spredningen av atomvåpen. Den 16. oktober 10 skrev Focus Online følgende rapport om rettssaken mot den siktede som praktiserte i Sør-Afrika:

"Den tyske ingeniøren Gotthard Lerch er dømt for sin rolle i Libyas hemmelige atomprogram. Lerch-saken brakte Stuttgart Higher Regional Court til sine grenser. Den siktede fulgte saksgangen i stillhet og ofte med et stoisk glis, og til slutt hadde grunn til å smile : Statens sikkerhetssenat ved Stuttgart Higher Regional Court dømte den 65 år gamle tyske ingeniøren Gotthard Lerch, som bor i Sveits, til fem og et halvt års fengsel.

Årsaken er en avtale mellom den føderale påtalemyndigheten, Lerchs forsvarsadvokater og retten: Lerch innrømmet da at han var involvert i byggingen av et urananrikningsanlegg i Sør-Afrika. Han ønsker imidlertid ikke å ha visst noe om sluttkunden Libya. Til gjengjeld for tilståelsen ble han på forhånd forsikret om at han ikke ville risikere en fengselsstraff på mer enn seks år.

Fem og et halvt års fengsel. Det høres tøft ut. Men de 66 månedene er "forkortet" med 12 måneder "på grunn av den lange varigheten av saksbehandlingen". Ingeniøren uten kriminalitet har allerede sonet 21 måneder i varetekt. Det er fortsatt 33 måneder igjen. Men de vil tilbakebetale en «resten av straffen», som forsvaret nå søker om og som den føderale påtalemyndigheten vil godkjenne. Så avtalen.

I sin bønn begrunnet føderal aktor Wolfgang Sigmund denne «avtalen» med at prosessen «hadde vist grensene for å fastslå sannheten». De kontroversielle hendelsene involverte internasjonale operasjoner med referansepunkter for den hemmelige tjenesten, som ikke lenger kunne løses uten omfattende juridisk bistand fra en rekke stater. I flere saker har denne juridiske bistanden uteblitt og forventes heller ikke i fremtiden. Derfor er Lerchs innrømmelse juridisk "av høy verdi".

Rettsformann Jürgen Niemeyer var enig i denne vurderingen i dommens begrunnelse. Lerch-prosessen er preget av «særheter» som ikke forekommer «i normale prosesser». Nesten alle åsteder, bevis og vitner befinner seg i utlandet. Han fordømte spesielt Republikken Sør-Afrika, som ganske enkelt hadde vist «ingen reaksjoner» på en rekke forespørsler om juridisk bistand. Dette ville være i skarp motsetning til forsikringene fra Sør-Afrika til Det internasjonale atomenergibyrået om at det ville bidra til å rydde opp i Khan-nettverket."

Rheinische Post kommenterte resultatet av prosessen 16. oktober 10 på følgende måte: "Den føderale påtalemyndigheten hadde krevd seks års fengsel. Forsvaret krevde en mildere straff og begrunnet dette med tesen om at avtalen kan ha blitt initiert av internasjonale hemmelige tjenester. Retten fulgte ikke denne påstanden, men var kritisk til rollen til etterretningstjenestene og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA): Deres engasjement gjorde det nesten umulig å forske på sannheten."

Tre medlemmer av den sveitsiske Tinner-familien av ingeniører, som er mistenkt for å være svært aktive medlemmer av Khan-nettverket, ble løslatt i rask rekkefølge innen januar 2009 etter flere år med varetektsfengsling. Først etter at atomsmuglingen deres ble avslørt, samarbeidet de med de amerikanske hemmelige tjenestene. I en hemmelig resolusjon beordret Federal Council of Switzerland 14. november 11, tilsynelatende under press fra USA, å få omfattende, høyeksplosive databærere fra Tinner-prosessen ødelagt! Denne nye skandalen opptar nå Sveits i februar 2007. Oppfølger følger.

Internasjonale kontrollmyndigheter og hemmelige tjenester gjorde felles sak med skruppelløse kriminelle gjenger. Sør-Afrika blokkerte ethvert konstruktivt samarbeid med rettsvesenet for å avsløre atomskandalen. Dette landet overholder ikke engang de ekstremt slappe og upålitelige internasjonale minimumsstandardene. Dette er enda en grunn til at PBMR-konstruksjonen må forhindres!

Jernbanetransportene med det høyfarlige uranheksafluorid (UF6) via Hamm til Gronau har ført til mange diskusjoner de siste årene. Nå er Hamm rammet igjen. Så langt er det utarmede radioaktive materialet sendt via Rotterdam til Sibir, hvor det lagres i friluft. - Men 8. desember 2008 fraktet toget det via Hamm til Sør-Frankrike til AREVA / Eurodif atomselskap. Ifølge Gronau-operatøren Urenco kjørte syv vogner med fire tønner hver til Sør-Frankrike. Det var totalt 350 tonn utarmet uranheksafluorid.

***

toppen av siden

***

***

toppen av siden

***