THTR nyhetsbrev nr. 113, mai 2007

19 sider kan leses om atomkraft i Kina i «atw» (atomøkonomi), kropp og mageark for entusiastiske atomfetisjister. Det er også en liten hyllest til Wang Dazong, som på begynnelsen av 80-tallet på de lyst dekorerte pilegrimsstedene Jülich og Aachen ivrig absorberte den rene doktrinen om de absolutt iboende sikre høytemperaturreaktorene (HTR-er) og førte den videre inn i stort land bak den store muren, til Kina. Her ble han president for Beijings Tsinghua-universitet på 90-tallet og bygde umiddelbart sin egen HTR-testreaktor for å innlede begynnelsen av en ny HTR-æra på dette kontinentet. Kursen er satt.
I fjor ble "Middels- og langsiktig utviklingsplan for kjernekraft 2005-2020" vedtatt. Den legger blant annet opp til videreutvikling av såkalte avanserte reaktorkonsepter. Dette inkluderer HTR. Det er ett av 16 nøkkelprosjekter med høyest prioritet. Etter at den eksperimentelle reaktoren nær Beijing har vært i drift siden 2000, skal det bygges en 195 MW HTR på Shandong-halvøya. Det gamle tyske koloniområdet var til 1914 - for et meningsfullt hint!
I følge kinesisk informasjon skal byggingen starte i 2009 og settes i drift i 2013. Noe overivrige Berlin-ingeniører (2) fra selskapet TETRA ENERGIE GmbH (Allee der Kosmonauten 28) daterer prognosene i atw for tre år siden. Ting kan tydeligvis ikke gå fort nok for dem. De innrømmer åpent: «Kina begynte å utvikle atomindustrien på et tidlig stadium, men i utgangspunktet spesielt for militære formål» (s. 775). Sammenhengen i produksjonen av kjernefysiske brenselelementer er åpenbar: «Yibin Nuclear Fuel Factory (Objekt 812) er et av de 500 største selskapene i Kina, der forskning, utvikling, produksjon og salg (inkludert eksport) kombineres. Opprinnelig var anlegget en del av atomvåpenprogrammet, det var rettet mot plutoniumproduksjon og prosessering, produksjon av Pu-brenselelementer og produksjon av tritium og litium-6 ”(s. 780).
Og i denne sammenhengen kommer atw-forfatterne til å snakke om de sfæriske brenselelementene til høytemperaturreaktoren: «Et produksjonsanlegg for HTR-drivstoff ble bygget nær Beijing og startet opp i 1997. Kapasiteten deres er 0,5 kg uran per dag (tilsvarer ca. 100 grafittkuler per dag). Den gang ble dette ansett som tilstrekkelig for HTR pilotreaktoren (10 MWth) ”(s. 780). Operatøren for den nye HTR-en på Shandong-halvøya vil være China National Nuclear Corporation (CNNC). CNNC er et statseid, statseid holdingselskap under direkte statlig kontroll, med president og visepresident utnevnt av formannen for statsrådet. Med dannelsen av CNNC ble integreringen av militær produksjon med sivil bruk av kjernefysisk teknologi oppnådd ”(s. 782). En pyntet omskrivning av det faktum at atomkraft og produksjonen av atombomben ikke kan skilles.
Allerede i 1986 ble det inngått forsyningskontrakter med Framatome (Frankrike) for levering av det andre atomkraftverket i Kina nær Hong Kong. En omfattende teknologioverføringsavtale ble ratifisert med Framatome i 1992. Så denne gruppen er godt posisjonert i det kinesiske atommarkedet. Sammen med Siemens som en del av dagens AREVA Group (3) forsker han på videreutviklingen av HTR-linjen over hele EU. God forretning vil garantert være på vei her i fremtiden. Ligner på kullgruvene i Kina før 1914 under det tyske keiserlige protektoratet. Samme sted, bare 100 år senere.

Horst blomst

Wang Dazong), president for Tsinghua University, og den bayerske statsministeren Stoiber signerte en forskningssamarbeidsavtale mellom University of Qingdao i Shandong-provinsen (plassering av den nye THTR!) og University of Beijing med Technical University of München. Forskningsatomkraftverket i Garching er også en del av denne samarbeidsavtalen.

Anmerkungen:
1. Zuoyi Zhang og Yuliang Sun fra INET (Tsinghua University) i "atw" 12/2006, s.792
2. Jürgen Kraemer og Horst Bauer i "atw" 12/2006 "Use of nuclear energy in China"
3. For AREVA se THTR-rundskriv nr. 94 og Nei 96

Den "ariske" atombomben

«Drømmen om de stortyske nazistene ser ut til å gå i oppfyllelse. 'Tysk-ariske forskere' vil endelig oppnå det 'Providence' nektet dem med sammenbruddet av det 1000 år gamle riket 8. mai 1945: konstruksjonen av en arisk atombombe. Denne drømmen om tyske gamle og nynazister og deres langvarige 'venner' i kjente forretningsbedrifter vil bare ha én feil. Atombomben bygges i utlandet, i Argentina, Brasil eller Sør-Afrika, og er derfor ennå ikke direkte under kontroll av stortyskerne selv.»(8)
Men den ovenfor nevnte tidligere nazisten Ronald Richter fant et lite middel. I Bariloche, ved foten av Andesfjellene og nær den chilenske grensen, grunnla han det argentinske kjernefysiske forskningssenteret. Bariloche er den tyske kolonien i Argentina par excellence, forsvinningspunktet for mange nazister. Her drømte de sammen med hodene for atomsenteret om en fremtidig plutonium- og hydrogenbombe. Bariloche med sine mange tyske skoler og foreninger vil bli diskutert på slutten av artikkelen.
Hvorfor var nazister så interessert i atomteknologi? Robert Jungk siterer den jødiske fysikeren Grünbaum i sin bok «The Atomic State»: «Du må ha sagt til deg selv på et tidlig stadium at det dukker opp en nøkkelindustri her som en dag ville overgå alle andre i makt og innflytelse.» (9) Noe sånt tiltrekker seg på magisk vis nazister, militæret og store tyske selskaper.
"Denne teknologien - i Tyskland fra dens opprinnelse knyttet til fascismens militære intensjoner - etter den senere 'bytte' fra militæret til såkalt 'fredelig' bruk for dens politiske implementering og overvåking, er den autoritær, om ikke nødvendigvis fascistisk Strukturer. (...) De sammenvevde forvaltningsapparatene som er typiske for atompolitikken og deres vanskelige å forstå beslutningsstrukturer og virkninger unnslipper til og med i stor grad de tradisjonelle beslutningsorganene – som parlament og partier – og konsentrerer seg fremfor alt om en snever krets av deltakende interesser." (10)
På 50-tallet aksepterte Adenauer-regjeringen den tvetydige vesttyske forpliktelsen om ikke å produsere atomvåpen «på egen jord» (!). «Denne erklæringen hindrer ikke juridisk BRG fra å produsere atomvåpen på fremmed territorium - f.eks. B. i Sør-Afrika, Brasil eller Argentina. (...) FRG fungerte som rådgiver i alle faser av det argentinske atomprogrammet og hadde samtidig fordel av selve resultatene. Allerede i 1961 fikk den 5 tonn uran fra Argentina.»(11)
Det var praktisk talt en tysk spesialitet å gjøre atomavtaler med diktaturer.

I 1974 ble Atucha I-reaktoren for naturlig uran satt i drift nær hovedstaden Buenos Aires. Siemens hadde i det stille utviklet denne typen reaktorer slik at Argentina ikke skulle være avhengig av drivstoffforsyninger fra USA. Spesielt eksplosivt: Tungtvannsreaktorer produserer spesielt mye plutonium, som kan brukes til militære formål.
FRG hjalp også med finansieringen: "Den føderale regjeringen gjorde sitt beste for å hjelpe til med konklusjonen, inkludert et lån på 100 millioner DM til spesielt gunstige betingelser og et annet lån fra Reconstruction Loan Corporation." (12)

Nå kommer vi endelig til reaktoren som ved hjelp av EPJ skal stå ferdig i Dortmund etter 12 års nedetid. I 1979 møtte Kraftwerk Union (KWU) og det kanadiske selskapet AECL hverandre som konkurrenter for å bygge den planlagte 745 MW naturlig uranreaktoren. Selv om det tyske KWU-tilbudet var 400 millioner dollar dyrere, ble det akseptert av militærmyndighetene. Hvorfor?
KWU tilbød den argentinske regjeringen en bred samarbeidsavtale der den spesielt eksplosive atombomberelaterte delen skulle leveres av et helt spesifikt Dortmund-selskap: «Byggingen av tungtvannssystemet bør settes i oppdrag til Hoechst-datterselskapet UHDE fra Dortmund. " (13. XNUMX)
Den amerikanske regjeringen ble klar over den forestående avtalen og begynte å lytte nøye. Alvorlige diplomatiske forviklinger dukket opp da FRG gjorde byggingen av en argentinsk atombombe mulig med leveringen av tungtvannsproduksjonsanlegget. I tillegg hindret kanadiske havnearbeidere og en solidaritetsbevegelse som er kritisk til diktaturet rettidig levering av en last med tungtvann til Argentina.
Den tyske KWU var ikke i tvil om en vei ut. Tungtvannsanlegget forsvant raskt fra kontraktsutkastet. KWU leverte kun atomkraftverket – og det sveitsiske selskapet Sulzer det kontroversielle tungtvannssystemet. FRG kunne vaske hendene i uskyld. I 1980 demonstrerte 1500 mennesker foran firmabygningen Sulzer i Winterthur mot hjelpen til produksjonen av atombomben.
FRG hjalp militæret på et annet viktig punkt: «Med godkjenningen av et lån på 1,1 milliarder DM ble først de økonomiske rammebetingelsene skapt.» (14) Og alt pent sikret av statlige Hermes-garantier.
Med reprosesseringsanlegget Ezeiza under bygging samtidig, var Argentina på vei til å skape en autonom kjernebrenselssyklus. Dette utgjorde en stor risiko: Fra starten var atomprogrammet i hendene på militæret, som ønsket å lage sin egen politikk og ikke ville at andre skulle snakke inn i deres politikk. På 70-tallet ga Argentina til og med tilflukt til italienske fascistiske leiemordere (15).

På grunn av den raske økonomiske nedgangen i Argentina og de tilhørende økonomiske flaskehalsene, kunne verken Atucha 2 fullføres eller opparbeidingen gjennomføres. I 1997 ble privatiseringen av Atucha 2 besluttet, men ikke gjennomført (16). Det var først i begynnelsen av 2006 at atomkarusellen begynte å bevege seg igjen, som Argentinisches Tageblatt rapporterte: «Etter en uke med forhandlinger ved Siemens hovedkvarter, E. Messi, president for Nucleoelectrica Argentina (NASA), og L. Antunez, Generaldirektør for kjernekraftverkoperatøren kom til den konklusjon at samarbeidet fra Framatom-gruppen for ferdigstillelsen av Atucha II ikke kan forventes ”(17). Men noen måneder senere annonserte planleggingsministeren De Vido en første suksess. "Av 'pragmatiske og strategiske årsaker' vil 'hele det vitenskapelige, teknologiske og industrielle spekteret bli reaktivert' - inkludert urananrikning" (18).
Atucha 2 forventes å stå ferdig innen 2010, som vil koste 600 millioner dollar. Totalt vil 3,5 milliarder dollar strømme inn i atomprogrammet (19). Det kanadiske selskapet AECL, den underordnede konkurrenten til KWU fra 2, sies å ha ansvaret for videreutviklingen av Atucha 1979. Ikke så rart, for selv tilhengere av atomkraftverk kritiserer den utdaterte teknologien til Atucha 2 og tar til orde for å gjøre den om til et gass- og dampkraftverk.
Selv i dag ønsker ikke Argentina å ligge bak Brasil. Den store naboen begynte å bygge et urananrikningsanlegg tilbake i 2006, og holdt dermed et militært alternativ åpent. Så det dumme gamle spillet begynner på nytt. Spørsmålet er selvsagt om Argentina kan holde ut økonomisk på sikt. Men land som Venezuela, Peru og andre er allerede på matta og ønsker å ha atomteknologi fra Argentina. Særlig med Venezuela som et stort oljeland er det alt for åpenbart: Målet er ikke å løse et energiproblem, men å jobbe med en atombombe sammen med den nye, antisemittiske allierte Iran. "Venstre" og høyreorienterte militære skiller seg ikke for mye i deres forsøk på å ty til ekstreme midler om nødvendig.

«Å, god ettermiddag fru Kappler, fikk du alt?» - Kappler? Var det kona til massemorderen Kappler, som fikk tusenvis av jøder drept i Italia? Og kona hans smuglet ham senere ut av det italienske fengselssykehuset i hemmelighet i en stor koffert og brakte ham til Tyskland, hvor han var uforstyrret? – «Var det virkelig kona til massemorderen Kappler?» spurte jeg nysgjerrig. Franz hvisket uvennlig til meg: «Hva tenker du igjen!» (20) - Ja, jeg hadde solgt økologiske grønnsaker til denne fru Kappler under min landbrukspraksis, og jeg begynte å selge meg selv til ektemannens ansatt, SS-mannen Erich Priebke også interessert. I mars 1944 var han ansvarlig for en massakre i Ardeatine-hulene nær Roma i Italia og bidro selv med en hånd med drapet. 335 mennesker ble drept, 75 av dem jøder.
Så jeg hørte på da jeg leste i ukeavisen «Freitag» i 1994: «Jeg skal få litt skinke fra nazisten fort. I Bariloche i Argentina kjente nesten alle fortiden til SS-mannen Erich Priebke ”(21). I det klimatiske kurstedet – «Hus som i Oberammergau» skrev Spiegel i 1995 (22) – og atomsenteret flyttet massemorderen snart fra slakteren til formannen i «Tysk-argentinsk kulturforening». Også her nøt helten fra det tyske nasjonalsosialistiske flyvåpenet, oberst Rudel, sin lidenskap for ski, og konsentrasjonsleirlegen Mengele ble her før han dro videre til Brasil.
For øvrig var eller er antisemittisme ganske utbredt i Argentina. Ikke så rart, med disse nykommerne, skulle man kanskje tro. I 1992 var det et bombeangrep mot den israelske ambassaden (29 døde, 300 skadde) og i 1994 et angrep på det jødiske samfunnssenteret i Buenos Aires. Dette var den mest massive voldshandlingen mot jøder utenfor staten Israel, med 86 døde og 300 sårede.
Først etter at et amerikansk TV-team «oppdaget» Priebke i Bariloche, utleverte Argentina ham til Italia i 1996, var ikke FRG interessert. Kjeden av rettslige sammenbrudd, milde dommer, revisjoner og beskyttelsen av de tyske og italienske fascistene for en av deres egne ville fylle en hel bok. Den offentlige begeistringen var og er fortsatt enorm, fordi mange mennesker i Italia fortsatt er veldig bevisste på fascistenes grusomheter. Med hver av hans anmodninger om fritak fra varetekt eller om omgjøring av varetekt til husarrest i et kloster, kommer historien om den nå svært gamle og fortsatt urimelig provoserende Priebke opp igjen.
Hvorfor var Priebke i stand til å leve uforstyrret i Bariloche i 47 år, selv om de tyske myndighetene visste hvor han befant seg og han ofte besøkte FRG? Svaret leder oss til sentralkontoret i Dortmund for rettsforfølgelse av nazistiske forbrytelser og til den føderale statsadvokaten Herman Weissing, som er ansvarlig for dette området. «Westfälische Anzeiger» rapporterte i 1996: «Weissing innrømmet at påtalemyndigheten ikke hadde gjort noe for å finne Priebke da de først etterforsket ham fra 1963 til 1971 – «en åpenbar feil som ikke burde ha skjedd». På den tiden bodde Priebke under sitt virkelige navn i Argentina og siden 1952 fikk passet sitt fornyet igjen og igjen ved den tyske ambassaden "(23)
Og det blir enda verre. The Westfälische Anzeiger hadde overskriften: "Eks-NSDAP-medlemmer gransket nazistenes handlinger" - ikke (!), avisen burde ha lagt til bedre. Det er utrolig at tidligere nazistiske advokater ble betrodd etterforskningen og «forfølgelsen» av deres likesinnede på sentralkontoret i Dortmund. «Fra denne gruppen av mennesker var åtte myndighetssjefer medlemmer av NSDAP eller dets tilknyttede organisasjoner» (24).
De individuelle elementene i den magiske trekanten "fascister, atombomber og forbrytelser" var veldig nært knyttet til hverandre og bestemte i mange tilfeller hverandre. Fortiden er egentlig ikke fortid, men fortsetter å ha en effekt i dag. De enkelte åstedene henger sammen. Forbindelseslinjer som hittil har vært neglisjert blir synlige, noen av disse stedene ligger rett utenfor dørstokken vår og har mye med oss ​​selv å gjøre.

Horst blomst

Anmerkungen:
8. «Strekker seg etter bomben. Den tysk-argentinske atomvirksomheten ". Redaktør: Research and Documentation Center Chile - Latin America (FDCL), 1981, side 9
9. Robert Jungk, «The Atomic State», 1977, 128
10. Se under 6 .: side 41
11. Se under 8, side 12 og 16
12. Se under 8, side 20
13. Se under 8, side 22
14. Se under 8, side 23
15. Se under 8, side 60
16. Ricardo Gamboa Valenzuela: «The Influence of Politics on Economic Reforms», 2003, s. 210
17. Argentinisches Tageblatt, 4. mars 3
18. TAZ, 26. august 8
19. Nye Tyskland, 25. og 30. august 8
20. Horst Blume: "14 scener om gartnere og mordere" i "Ökolinx" nr. 14, 1994
Fredag ​​21. juli 1
22. Der Spiegel, 39/1995, side 98
23. Westfälischer Anzeiger, 23. august 8
24. Westfälischer Anzeiger, 27. august 8

Uran transporteres gjennom Hamm toppen av siden

"Byen Hamm er ikke ansvarlig for denne oppgaven, men den føderale regjeringen eller statene," skrev Hamm byadministrasjonen og nektet å svare på spørsmålene våre om uranheksafluoridtransport til Gronau (se siste utgave). Hammer nødetater er de første som kommer til et mulig katastrofested, men Hamm er ikke ansvarlig. – Hvordan blir det mottatt i media?
Så: "Informasjon nektet. Administrasjonen oppfører seg 'typisk for Hamm' ”(Wochenblatt datert 11. april 4). «Dette er et dårlig sertifikat. Er Hamm forberedt på en strålingsulykke? ”(Westfälischer Anzeiger av 2007. april 5). «Å gå fra ansvaret, nekte å gi informasjon» (søndagens panorama av 4. april 2007). – Innbyggerinitiativet skuffet. Byer i nærheten som Münster, Lünen og Dortmund ville ha svart på spørsmålene når det gjelder innhold. ”(Radio Lippewelle, 1. mars 4). Kanskje ordføreren vil føle seg komfortabel etter denne strålende mediesammenbruddet tross alt?
Han får muligheten med en gang: 24. april 4 formulerte rådsgruppen til Bündnis 2007 / Die Grünen et stortingsspørsmål om emnet og kritiserte også administrasjonens oppførsel: «Hvis saken hadde blitt tolket 'velvillig', ville administrasjonen av byen Hamm ville ha anerkjent det. Målet med den forespurte informasjonen er å gi bedre informasjon til innbyggerne på ruter for farlig gods - her spesielt om jernbanetransport med uranheksafluorid - og å klage på den tidligere, mindre gjennomsiktige prosedyren." Del to av presentasjonen begynner.